Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Statuer styrtes:

Når bør fortidas minnesmerker styrtes?

Byene våre er fulle av statuer av folk som har vært undertrykkere, drapsmenn og slaveeiere. Men hvis vi fjerner dem, risikerer vi å viske ut en kompleks historie som vi er nødt til å forholde oss til.

STYRTET FRA SOKKELEN: Demonstranter styrtet statuen av slavehandler Edward Colston i helgen og kastet den i sjøen. Noen av dem benet på nakken til statuen, som et ekko av George Floyds dødsfall i Minneapolis. Foto: Ben Birchall / Pa Photos / Scanpix.
STYRTET FRA SOKKELEN: Demonstranter styrtet statuen av slavehandler Edward Colston i helgen og kastet den i sjøen. Noen av dem benet på nakken til statuen, som et ekko av George Floyds dødsfall i Minneapolis. Foto: Ben Birchall / Pa Photos / Scanpix. Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Inntil lørdag denne helgen sto en statue av Edward Colston, en rik slavehandler som på 1700-tallet donerte store summer til sykehus og skoler i Storbritannia, på en sokkel og skuet utover en liten plass i sentrum av Bristol. Det gjør den ikke lenger. En gruppe demonstranter, som var en del av de internasjonale protestene etter dødsfallet til George Floyd i Minneapolis, rev statuen ned og dumpet den i sjøen.

Slik gikk demonstrasjonen også inn i en lang debatt som har tilspisset seg i de seinere år, den som handler om hva vi skal gjøre med statuer og minnesmerker over mennesker som ikke lenger blir sett på som beundringsverdige.

DEMONSTRERER: Demonstranter rev søndag 7. juni ned den omstridte statuen av Edward Colston i Bristol. Reporter: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet TV. Vis mer

Statuer er skapt for å vare, men verdisystemer forandrer seg. Skiftende tider gjør at det er forskjellige egenskaper ved historiske skikkelser som vi ser på som de mest avgjørende. Kolonisten Cecil Rhodes ble for eksempel lenge regnet som en pryd for det britiske folket, en som gjorde hjemlandets makt og innflytelse betraktelig større.

Han handlet ut fra en overbevisning om at britene var jordas ypperste folkeferd og at de derfor burde herske over underlegne folk i andre land, som umulig kunne styre seg selv. I den moderne verden gjør dette ham til en skikkelse å fordømme mer enn beundre, og striden om hva som skal skje med statuen av ham som kneiser på eiendommen til universitetet i Oxford har vært lang og rasende.

Statuene av menn som Colston og Rhodes fungerer både som hyllest og som historisk dokumentasjon. Men problemet med å fjerne minnesmerkene fordi vi ikke lenger vil prise disse mennene, er at vi også fjerner dokumentasjonen, bevisstheten om vår egen problematiske fortid, om at vi også var dette.

Hvordan vi vekter de to sidene av saken vil være ulik ut fra hvilke statuer og hvilke historiske situasjoner det er snakk om. Det er så mange kapitler i historien som har etterlatt seg minnesmerker som gir en vond smak i munnen i ettertid: Nazismen, militærdiktaturer og kommunistiske regimer, slavehandelen over Atlanterhavet og kolonitida, og sørstatenes kamp for å bevare slaveriet under den amerikanske borgerkrigen.

Det første er kanskje det enkleste å forholde seg til. Dersom tyskerne hadde reist en statue av Hitler på Karl Johan under okkupasjonen, ville den blitt rimelig raskt fjernet etterpå. Rene uttrykk for propaganda, for en militærmakt som har kommet utenfra eller for en hjemmelagd despot, skal ikke få dominere et landskap etter at fienden er slått tilbake eller diktatoren er styrtet. Men det vil ofte være en bedre løsning å omplassere statuene enn å ødelegge dem, for eksempel sette dem på et museum, der de kan studeres i kontekst, i andre omgivelser enn de de selv valgte. Dette burde også kunne være en løsning for mange av statuene av dem som ledet sørstatenes militære og politiske innsats under borgerkrigen.

De som var lovlydige samfunnsstøtter blant sine egne innbyggere kunne like fullt være undertrykkere overfor andre. For slaver som ble fanget og fraktet fra sitt eget kontinent og til den nye verden, på fulle slaveskip der mange døde under overfarten, hadde det lite å si om dem som solgte og kjøpte dem ellers utrettet store ting for landet sitt. De amerikanske grunnlovsfedrene George Washington og Thomas Jefferson var begge slaveeiere. Dette er ikke grunnen til at det florerer av statuer og malerier av dem; de har sin posisjon fordi de endret USAs og verdens historie. Men det er grunnen til at mange nå også vil ha deres statuer tatt ned.

Her er det snakk om tilfeller der vi som samfunn blir nødt til å leve med dobbeltheten: At mennesker som utrettet viktige ting også levde i henhold til en moral og et menneskesyn som vi i dag ser på som forkastelig. Vi må huske begge sidene ved dem: Ikke bortforklare eller skjule de problematiske trekkene ved livet deres, men ikke jobbe for å viske ut minnet om dem, og dermed viske ut vesentlige sider av vår egen historie.

Det er viktig at vi tar våre oppgjør med heltene som fortida har overlevert og bedt oss om å dyrke, men samtidig må vi være klar over at nesten ingen av dem ville levd opp til de kravene vi stiller til oss selv og våre medmennesker. De greske filosofene, som la grunnlaget for den vestlige sivilisasjon, hadde tid til å utarbeide sine teorier fordi de levde i et slavesamfunn der borgere i liten grad trengte å befatte seg med manuelt arbeid. Olav Tryggvason, som balanserer høyt over Trondheim torg, påførte mange mennesker ufattelige lidelser i sine anstrengelser for å kristne Norge.

Bilder av opprørere som river ned statuer av forhatte diktatorer blir ofte kraftfulle vitnesbyrd om folkelig motstand mot en overmakt, om at det er mulig å reise seg mot undertrykkelsen. De kan oppildne slitne dissidenter, men det kan også fungere som propaganda. I 1776, oppildnet av den nyskrevne Uavhengighetserklæringen, rev en rasende folkemengde ned en statue av den britiske kong George III på Manhattan.

I åra som fulgte inspirerte denne hendelsen en rekke romantiske gjengivelser, der brave opprørere med hatten hevet og flommende hår kvitter seg med tyrannen. I 2003 kunne en hel verden se de levende bildene av irakere som rev ned en statue av Saddam Hussein i Bagdad.

Men det som så ut som et befridd folk som kvittet seg med bildet av en tyrann, var i virkeligheten litt annerledes: Menneskemengden var ikke så stor, og amerikanske soldater, vel vitende om at den styrtede statuen ville bygge oppunder deres eget budskap om at de var frigjørere og ikke okkupanter, hjalp til, og lånte bort verktøy og kjøretøy. Det er noe mytisk over en statues fall som vil være fristende for mange å utnytte.

Det er liten grunn til å sørge over statuen av Edward Colston. Den var ikke engang fra Colstons egen tid, men ble satt opp i 1895, på ei tid da Colstons umoralske inntektskilde burde veid tyngre. Men det er mange andre minnesmerker som ikke er like enkle å kvitte seg med, og som representerer en problematiske fortid som vi er nødt til å kunne se inn i de blanke, hvite øynene.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!