VI ER I FERD med å få et nytt Egypt. Vi vet ikke hvilket, så derfor er det vanskelig å bedømme de regionale konsekvensene. Men det gamle ordtaket om at det som skjer i Egypt begrenser seg ikke til Egypt gjelder utvilsomt, så spørsmålene presser seg på.

Virkningene kan vurderes langs to linjer. Det som fikk Mubaraks politistat til å revne og som startet i Tunisia fortsetter nå i Jemen, Jordan og andre land. Lederskapene biter negler, for gapet mellom lederskap og fotfolk har vært stort, vedvarende og økende uten at regimene har villet eller greid å gjøre noe med det bortsett fra å skaffe seg store sikkerhetsapparater og militære styrker.

I Egypt jobbet det i 2009 1.7 millioner mennesker under innenriksministeriet, fordelt på 850 000 politifolk og departementsansatte, 450 000 i sikkerhetspolitiet og 400 000 i det hemmelige politiet. Dette er den mest forhatte delen av Mubaraks regime, og i mange andre land i det arabiske Midtøsten er situasjonen mer lik enn ulik. Egypt har derfor utløst en regional dominoeffekt som vi bare har sett begynnelsen på.

MED NOEN UNNTAK har disse regimene fungert som brohoder i det amerikanske imperiet. Ledelsen har ved mange korsveier vært mer lojal mot Washington enn mot egen befolkning. I den vestlige verden har brohodeimperialismen vært like underslått og ignorert som sensuren og politistatsmetodene i dens nedslagsfelt. Derfor kom det som en overraskelse på de fleste at det vakre turistlandet Egypt viste seg å være så repressivt. Men brohodeimperialisme og undertrykkelse er to sider av samme sak.