Når brohodene faller

Egypt har utløst en regional dominoeffekt som vi bare har sett begynnelsen på.

Regimet vakler: Opprøret mot Mubaraks regime fortsetter. Demonstranter i Kairo kaster stein mot Mubarak-tilhengere. Foto: AFP/SCANPIX
Regimet vakler: Opprøret mot Mubaraks regime fortsetter. Demonstranter i Kairo kaster stein mot Mubarak-tilhengere. Foto: AFP/SCANPIXVis mer

VI ER I FERD med å få et nytt Egypt. Vi vet ikke hvilket, så derfor er det vanskelig å bedømme de regionale konsekvensene. Men det gamle ordtaket om at det som skjer i Egypt begrenser seg ikke til Egypt gjelder utvilsomt, så spørsmålene presser seg på.

Virkningene kan vurderes langs to linjer. Det som fikk Mubaraks politistat til å revne og som startet i Tunisia fortsetter nå i Jemen, Jordan og andre land. Lederskapene biter negler, for gapet mellom lederskap og fotfolk har vært stort, vedvarende og økende uten at regimene har villet eller greid å gjøre noe med det bortsett fra å skaffe seg store sikkerhetsapparater og militære styrker.

I Egypt jobbet det i 2009 1.7 millioner mennesker under innenriksministeriet, fordelt på 850 000 politifolk og departementsansatte, 450 000 i sikkerhetspolitiet og 400 000 i det hemmelige politiet. Dette er den mest forhatte delen av Mubaraks regime, og i mange andre land i det arabiske Midtøsten er situasjonen mer lik enn ulik. Egypt har derfor utløst en regional dominoeffekt som vi bare har sett begynnelsen på.

MED NOEN UNNTAK har disse regimene fungert som brohoder i det amerikanske imperiet. Ledelsen har ved mange korsveier vært mer lojal mot Washington enn mot egen befolkning. I den vestlige verden har brohodeimperialismen vært like underslått og ignorert som sensuren og politistatsmetodene i dens nedslagsfelt. Derfor kom det som en overraskelse på de fleste at det vakre turistlandet Egypt viste seg å være så repressivt. Men brohodeimperialisme og undertrykkelse er to sider av samme sak.

Utviklingen setter USA i et fundamentalt dilemma. På den ene siden uavhengighetserklæringen, Lincolns Gettysburg-tale og metaforen om «the shining city on the hill» som ikke bare er et amerikansk ideal, men som er blitt en del av menneskehetens fellesarv. På den andre siden de politiske og økonomiske interessene som i 50 år har vært basert på regimer som fornekter disse verdiene. «Det amerikanske demokratiet forutsetter at demokratiet i resten av verden undertrykkes.» (Jeffrey Goldfarb, New York Times, 20. august 2002). Nå manifesteres det et gap mellom ledelse og fotfolk i den arabiske verden som er så stort at det knapt lar seg gjøre å spille på begge.

DE REGIONALE konsekvensene kan også vurderes i et internasjonalt politisk perspektiv. Vi kan trygt gå ut fra at opprøret vil gjøre avstanden mellom folk og ledere mindre. Derfor er det en like sikker antakelse at USA og Israel går ut med tap.

I den arabiske gata er det for eksempel sterk og entydig misnøye med ledere som bare gir halvhjertet støtte til palestinernes sak. Israel vil derfor få et kvassere naboskap. Den israelsk-egyptiske freden har alltid vært en kald fred, og de profesjonell foreningene av jurister, ingeniører, leger, osv. har gjort nei til normalisering med Israel til et opptaksvilkår. Det er likevel lite sannsynlig at Egypt vil si opp fredsavtalen med Israel, men Mubaraks medvirkning til beleiringen av Gaza kan stå for fall. Israel får dessuten 40 prosent av sin naturgass fra Egypt. Den leveransen kan også bli revurdert.

Amerikanerne vil bremse en slik utvikling som best de kan og kan trekke tilbake de 9 milliardene som Egypt får i årlig støtte. Israelerne har tont flagg og støtter Mubarak. Den store frykten for dem begge er at Brorskapet får en dominerende innflytelse. Det må unngås for nær sagt enhver pris. Men inntil videre har verken USA eller Israel noen synderlig innflytelse på utviklingen i Egypt.

TYRKIA HAR benyttet seg av de frihetsgradene som maktspredningen østover og sørover gir til å orientere seg i nye retninger, bl.a. mot Iran. I den grad regjeringene i Midtøsten må forholde seg mer til egen befolkning og mindre til USA, kan Tyrkia bli en attraktiv samarbeidspartner for mange. For den islamske innflytelsen i den arabiske gata er betydelig overalt, og moderert av sekulære krefter og avstandtagen til den kulturelle striglingen i det sjiamuslimske Iran kan Erdogans Tyrkia bli et verdifullt referansepunkt. Tunisias Gannouchi har allerede pekt på Tyrkia som modell og tatt avstand fra sharialover.

Kanskje vokser det fram et nytt samarbeidsmønster i Midtøsten. Maktbalansen i Saudi-Arabia kan bli forskjøvet til fordel for nærmere samarbeid med Syria og Tyrkia. Vestens store fiendebilde — Iran — kan bli trukket inn i Midtøsten-politikken på en mer konstruktiv måte via Tyrkia og det som nå er på gang. Iran er en stat på størrelse med Egypt og vil ha en plass ved bordet, men møtes i dag med sanksjoner og isolasjon. Som Øystein Noreng skriver i gårsdagens avis, kan dette munne ut i et regionalt samarbeid som omfatter Irak, Iran, Libanon, Saudi-Arabia, Syria, Tyrkia og Egypt, og kanskje også Jordan.

OGSÅ I MIDTØSTEN har statene nasjonale interesser som ikke avhenger av den politiske fargen på regjeringene. For eksempel behøver ikke et islamsk Egypt — om det ender slik, mot odds — å bety at det blir noe nært kompaniskap med Iran. Iran og Egypt konkurrerer om oppmerksomhet og innflytelse i Midtøsten — Egypt som den tradisjonelle lederstaten og Iran som nykomlingen — og slik vil det fortsette i en eller annen form og grad. Egypt er dessuten sunni og Iran sjia; Egypt er arabisk og Iran persisk; så her er det flere fastpunkter for politikken. Men som nevnt kan regionen bli mer samarbeidsorientert etter hvert som det amerikanske imperiet svekkes.

For USA har sådd mye splid: landet har trukket lederskapene vekk fra befolkningen; det har satt samarbeidsvillige stater opp mot opposisjonelle; det har kriget mange steder; det har bolstret de militære arsenalene i rekke land; og det har holdt hånden over Israel på tross av landets uforsonlige framferd. Israel er partner og brohode nummer én i regionen. Vi må helt tilbake til Eisenhower for å finne en amerikansk president som krysset klinge med Israel.

EGYPT VAR arnestedet både for den arabiske nasjonalismen og panarabismen etter koloniveldets fall (Nasser) og for den organiserte muslimske politiske bevegelsen (Brorskapet). Den folkelige mobiliseringen som går over den arabiske verden i dag har de samme ansatsene i seg. Den peker i retning av økt nasjonalt samhold, bedre arabisk samarbeid og større politisk rom for de islamske sammenslutningene, som i heldig fall kan virke modererende. Kompleksiteten i alt dette er formidabel, så forbeholdene er mange, men det er lov å peke på potensialet.