Når Clemet refser

Det var en eksotisk meny arbeidsgiverne i år presenterte for sine gjester fra politikk og næringsliv, statsinstitusjoner og medier. Menyen ble til Dagbladets førstesidebudskap: De ber deg spare: Toppene fråtset i luksusmat.

Hva mener Dagbladet med å gjøre NHO dette peket? filosoferer Kristin Clemet i Aftenposten lørdag. Er det bare ertelysten videreformidling av uvesentlig informasjon? Er budskapet det manglende samsvar mellom læren om moderasjon og livet i overdådighet? Eller mener ikke Dagbladet noe som helst med NHO-oppslaget, og innser ikke at vi bare dyrker det som skaper unødig konflikt og smålighet? Og mellom spørsmålene mer enn aner vi en anklage som passer en garvet mediekritiker: Dagblad-oppslaget avslører vår egen dobbeltmoral, og forgifter samfunnsdebatten.

  • Jeg tror jeg skjønner Kristin Clemets virkelighet. Men jeg ser også en annen, som stadig blir tydeligere: Den forteller om en grell kontrast mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. En virkelighet der det i det en gang så likhetssøkende Norge nå er legitimt å skryte av sin rikdom. Det eksisterer en virkelighet der vanlige folks moderasjonsvilje bidrar sterkt til det økonomiske driv som gjør aksjeeiere, meklere og mange bedriftsledere rike. Og vi lever i en tid der lærere, pensjonister og SAS-hotellets kokker blir fortalt at de enda et år må bære moderasjonens byrder. Vi aner en nyfattigdom vi ikke orker å ta ordentlig innover oss, fordi de fleste opplever den som fjern.
  • Mot denne sammensatte virkeligheten ser vi toppledere som mener de fortjener helt andre prosentvise lønnshopp enn sine medarbeidere. Næringslivsledere truer med utflagging hvis de ikke får det som de vil. Hele tida grettent sutrende, enten de tjener for lite eller for mye penger. Det er rå og utilslørt kapitalisme som demonstreres.
  • Det er i denne virkeligheten NHO feirer seg selv, sine venner, og raust nok også noen av sine kritikere, med et overdådig måltid. Selvfølgelig mener jeg ikke at det er moralsk forkastelig å spise en spennende middag. Men symboler tilhører samfunnsmaktens viktigste instrumenter. Derfor undrer det meg at ikke nettopp Kristin Clemet ser betydningen av de signaler en av landets fremste organisasjoner nå sender ut.
  • «Det verste ved det er at vi ikke reagerer fordi det er blitt en del av mønsteret ved vår kultur,» sier den alltid etisk søkende Inge Lønning. Kan det være den enkle forklaringen på at så mange, og jeg inkluderer gjerne meg selv, ikke reagerer med spontan avsky på overdådigheten? Er det her vi finner forklaringen på at Clemet mangler følelse for den symbol- og signalbruk NHO velger?
  • Nå er det jo ikke første gang NHO-ledelsen kritiseres for manglende samfunnsmusikalitet. Dagbladets førsteside ble ikke trykt i et politisk-mentalt vakuum, selv om vi ikke har deltatt i karakterdrapet på Karl Glad. NHO-direktøren lider av «en uopprettelig skade på antennesystemet», skrev nemlig Aftenposten (15. mai 1996) etter et av hans utspill om lederlønn. Språkbruken overgås bare av DN-redaktør Kåre Valebrokks konstatering av at Glad ikke har noen antennefeil, «han har rett og slett ikke antenner. Faktisk lurer jeg på om ikke tilstanden er enda verre». (18. mai 1996) I et større perspektiv er forrige ukes Dagblad-oppslag det siste i en lang rekke kritiske oppslag om manglende bakkekontakt.
  • Med et bein innenfor maktelitens lune rom kunne Dagbladet selvfølgelig latt være å kikke inn på prestisjemiddagen. Vi kunne gitt NHO og det kommende lønnsoppgjøret et lite mentalt klapp på skulderen ved å la være å fortelle hvordan dette virker for dem som ser det fra utsiden. Det ville vært helt galt.
  • Skjønner jeg Clemet rett burde dessuten Dagblad-redaktører holdt seg hjemme fra middager vi skriver om. Vel kan det være en logisk konklusjon, men la meg i så fall legge til: Det må aldri bli noen garanti mot uønsket medieomtale at man inviterer en redaktør eller to inn der makt samles. Så enkelt skal det ikke være å kjøpe seg taushet om det som foregår i maktsfærens rom.
  • Som NHO-direktør har Kristin Clemet ansvar for samfunnskontakt og kommunikasjon. Det er krevende oppgaver. Jeg håper hun vil løse dem på en mer spennende måte enn ved nok en gang å eksponere sin dårlig skjulte medieforakt. Det vil forringe den samfunnsdebatt jeg tror hun har et ærlig ønske om å forbedre. Og der har både Dagbladet og Clemet en jobb å gjøre.