Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når CNN drar

VI HAR VÆRT vitne til en av verdens største naturkatastrofer målt i tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Tallene har nå nådd 150.000 døde. Nok en gang rammet naturen de som tåler det minst - fattige øysamfunn og nasjoner. Som en følge av den globaliserte tidsalder vi lever i, ble denne katastrofen brakt hjem til oss på en helt ny måte. Lite visste vi for en drøy uke siden at over 5000 nordmenn feiret jul i disse strøk. De nordiske land lider. Nasjonen Norge er rammet av et ufattelig tap på om lag 80 personer og mange av våre nye landsmenn har lidd store tap blant sine familier.

Ulykkens omfang og kobling til den rike verden har hatt en positiv effekt på det gryende nødhjelpsarbeidet. Etter at stormaktene ble hjulpet på banen av en lite diplomatisk beskyldning fra FNs norske visegeneralsekretær Jan Egeland, så har vi vært vitne til den største givervilje fra enkeltpersoner, bedrifter og nasjoner som verden har sett.

LIKEVEL ER DETbekymrede furer å spore i ansiktene til verdens fattige. Hvorfor det? Den første grunnen til bekymring er om de lovte midlene som nå proklameres i blitsregnet fra nyhetshungrige journalister faktisk noen gang blir satt inn på nødhjelpskontoene. Hvor kynisk det enn høres ut så har de fattige hørt lovnader om midler som aldri har dukket opp før. På FNs store finansieringskonferanse i Monterrey for tre år side lovet Bush-administrasjonen «Live on CNN», at en Millienium Challenge Account var opprettet som ville gi fem milliarder dollar årlig i økt bistand til fattige land i Afrika. Tre år etter på kan Afrika konstatere at ikke en dollar er overført.

Den andre bekymring er om nødhjelpen faktisk når frem til de som lider. I en ulykke som denne setter dette store krav til hjelpeorganisasjonene og verdenssamfunnet for øvrig om effektiv koordinering- og distribusjon av hjelpen slik at tapstallene ikke fortsetter å øke. På givermøtet i Indonesia fremkom det fra WHO at hvis ikke overlevende fra flodbølgen får tilgang på rent vann innen ukens utløp kan antall ofre etter katastrofen dobles til 300.000. Vi har sett fra tidligere kriser at selv om forskyningshallene er fulle og hjelpearbeiderne er på stedet så kommer ikke hjelpen raskt nok ut. Grunnen til det er ofte dårlig logistikk og mangel på samordning hjelperne i mellom. Prisen betales av de som er rammet.

FOR DET TREDJE bekymrer verdens fattige seg i dag over om hva som kommer til å skje når den akutte nødssituasjonen avblåses. Hva skjer når CNN skrur av lampa og de tøffe nødhjelpsgutta reiser hjem? Hvor lett blir det da å skaffe midler for gjenoppbygging av totalødelagte områder? Den lange kampen mot verdens fattigdom, hvor over en milliard mennesker daglig lever i ekstrem fattigdom som følge av mangel på utdanning, infrastruktur, vann, tilgang til medisiner m.m. får aldri den samme oppmerksomhet som en tsunami. Mange av verdens fattige har smertelig fått erfare at den daglige kampen mot nød og fattigdom ikke anses som like sexy av internasjonale medier som dramatiske naturkatastrofer. Det betyr selvfølgelig ikke at den kampen ikke er like viktig. Daglig sliter et helt kontinent med systematisk og altomfattende fattigdom på en helt annen måte enn noe annet sted i verden. Om lag 70 % av befolkingen på det afrikanske kontinent lever for mindre enn 2 dollar dagen. 200 millioner mennesker sulter hver dag. I Zambia består 10 prosent av befolkningen av foreldreløse barn som følge av hiv/aids-katatsrofen. Hvis oppmerksomheten rundt tsunamien i Asia kan medvirke til økt oppmerksomhet- og en kraftsamling i kampen mot fattigdom generelt i verden, så vil noe positivt ha kommet ut av en forferdelig tragedie. Hvis en effekt av flodbølgen vil være et økt press på de rike landene til å innfri sine løfter om å øke bistanden til 0.7 prosent av deres brutto nasjonalprodukter, åpne sine markeder, øke sine investeringer og slette gjeld så tror jeg de fattige vil bekymre seg mindre. Et minimumskrav til den rike verden på kort sikt bør være at de bevilgninger som i dag sendes til flomofrene er nye midler, og ikke tas av en allerede altfor liten bistandskasse i kampen mot fattigdom.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media