Når dårlige råd er dyre

VALG 2007: Partiledere og statsråder har gått på kommunikasjonskurs. De har lært seg å snakke til målgruppene. Det er bra, men rådgiverne har sovet i timen. De trodde dette var plankekjøring. De syndet mot kommunikasjonsstrategiers første og viktigste punkt: lær kunden å være seg selv, å være unik i sin formidling!

Et budskap skal være tydelig dersom det skal trenge igjennom den evig kvernende offentlige støyen. Dersom politikerne ikke bare mener de samme tingene (bedre skoler, kvalitet i eldreomsorgen og mer politi i gatene), men de ser og høres også like ut, da betyr det slutten på den opplyste, offentlige politiske debatten.

Alle kvinnelige politikere med over middels makt høres nå ut som Gro Harlem Brundtland i sin mest landsmoderlige periode. På NRK P2s partilederutspørringer har det vært tilnærmet umulig å skille Siv fra Åslaug og Kristin. Akkurat like hese alle tre, på samme oktav og samme frekvens. I tillegg har de perfeksjonert det overbærende, bedrevitende og beherskete, akkurat som sine mannlige kolleger og motstandere. Hele politikereliten sitter nå rolig og nesten sløve tilbakelent i sofaen og godsnakker og flørter med hverandre.

Plutselig har vi en politisk arketype som alle vil være. Det blir fort latterlige politiske debatter av slikt. Dype stemmer og hjertelige smil som ikke når øynene. Det lengste de tillater seg å gå i kroppsspråkets tjeneste er å himle forsiktig med øynene. Dette blir valgkampens sikre død.

I tillegg har de rødgrønne bestemt seg for å «ta» FrP med absolutt alle våpengrener. Hvem ga dem det rådet? Igjen forteller elementære råd innen kommunikasjon at vi tar oss best ut dersom vi snakker om ting vi tror på, ting vi kan og er gode på. Å rakke ned på andre er en dårlig strategi som bare motstanderen vinner på. Så nå kan Siv himle med øynene hele veien til kommunene. Taperen blir uansett politikken, som vil miste sin tiltrekningskraft i mangel på sterke meninger.

Dette blir valgkampens sikre død.