Når de bløde vaagner

Sir William Nygaard kommmanderte teltene ned og ølkranene inn: Festenes fest, kulturlivets Valentiner-ball ble avlyst, og vi gråt - ja, vi gråt. Det var vi som laget oversvømmelsen i Drammensveien 99.

Konerne ved vandposten, altså Aschehougs villa, slo fortvilet mot stakittporten, Frogners egen Jerikomur. De bøyde hodene i lave, inderlige besvergelser og subbet i Drillo-pæler mot Tomheten. William Rain Man Nygaard avlyste på grunn av nedbør, men allerede kl 1200 begynte det å klarne på himmelen. Likevel: beslutningen sto like fast som du gjør med Gucci-sko i en kålåker om høsten.

Vi lyste en vær-fatwa over Nygaard i natt og forlangte forlagssjefens øyeblikkelige avgang. Når Brasil taper i fotball, begås det fire-fem selvmord i landet. Når ei norsk geit går seg bort i fjellet, får den straks tilbud om krisepsykiatri. Leger og støttegrupper kappes om å trøste. Hva tror du skjedde med forfatterne i går ettermiddag, i denne byen som ingen forlater uten å ha fått tatoveringer i den?

De som ikke trengte akuttmedisinsk bistand klumpet seg sammen over hvitdukene på Kunstnernes Hus, snøvlet lykkelig «Schend regninga te' n (burp) Williaaam...», men gleden sivet prøverørskunstig ut fra vårt innerste, dype mørke. Vi forbannet både høy- og lavtrykk i visshet om at vær-Siri neppe kommmer til å få gitt ut sine memoarer på Aschehoug etter denne fadesen. Aldri mer 20. august!