Når de døde lever

FIKSJON OG VIRKELIGHET: Romanen «Regissøren» av Alexander Ahndoril har skapt furore i Sverige. Den er lagt til 1961, og handler om den berømte filmskaperen Ingmars arbeide med prestefilmen «Nattverdsgjestene». Romanen handler om det vanskelige forholdet Ingmar har til sin prestefar. Den handler om Ingmars rastløshet, kjærlighetsliv og utroskap.

INGMAR ER SELVSAGT Ingmar Bergman. Her opptrer blant andre også Max (von Südow) og Ingrid (Thulin). I likhet med de mange andre av dagens forfattere som lefler med eget eller andres jeg, insisterer Ahndoril på at romanen er fiksjon. Det skandaløse ved boka er ikke det Ahnodril avslører. Han avslører ingenting. Det er få som har brukt sitt privatliv så aktivt som Bergman, både selvbiografisk og kunstnerisk. Ahndoril har bare valgt ut og satt sammen, med visse surrealistiske innslag. I en «snill» roman som er god nok, men som raskt ville blitt glemt om ikke hovedpersonen het Ingmar.

DET SKANDALØSE ligger i at Ahndoril ikke ventet til Ingmar var død. Det gjør de andre som skriver i samme genre; også kalt en romanbiografi. Der har Ahndorils verdensberømte landsmann Enquist gjort seg en hel forfatterkarriere. Da er det ingen som protesterer. Selv ikke hovedpersonene. De er jo døde.

TRO MOT KILDENE som boka er, er det heller ikke så mye som skiller den fra en såkalt vitenskapelig avhandling. Også i de kretser nærer de seg av andres liv og levned. Forskjellen er at der skjuler de seg bak en «objektivitet». Og mot den drukner enhver protest. Selv fra et enda levende forskningsobjekt, som mennesker gjerne omtales i vitenskapen. Alexander Ahndoril er med andre ord en hederlig forfatter. Han stiller seg åpen for hugg. Og Bergman protesterer. Det er Bergmans fulle rett. Det er hans liv og hans tanker. Muligens oppdiktet det også. Hva vet vi?