Når de døde våkner

For to uker siden døde James Stewart. Så døde Robert Mitchum. Snart er bare Katharine Hepburn tilbake. Skuespiller og filmromantiker Dag Vågsås er bunn fortvilet.

Jeg medgir at jeg er en nostalgiker. En utpreget sådan. Og en cineast. Og uhyre sentimental. Disse egenskapene kombinert forårsaker sterke emosjonelle følelser ved det blotte synet av en Judy Garland i sort og hvitt fra 1938. Eller en Rita Hayworth. Eller en David Niven. En reinkarnert affekt får meg til desperat å ville bli hensatt til fortiden - og bli der. Kall det gjerne illusjons-nekrofili.

De fleste av oss er egentlig ikke klar over de lykkelige stundene mens vi opplever dem, men husker dem senere - og lengter tilbake. For mange gir film nettopp denne følelsen. Derfor vil alltid gamle filmer ha et trofast publikum - også blant nye generasjoner som vet å sette pris på kvalitet og god formidling av følelser. Da blir ikke «Casablanca» bare en film lenger, men et konglomerat av minner, illusjoner, allusjoner - og kanskje desillusjoner.

MEN DE STORE STJERNENE som glitret i en drømmeverden på sølv-lerretet den gang man kunne skape legendariske myter, fins nesten ikke lenger. De er i ferd med å dø ut, og det blir garantert ikke laget nye ...

«Jeg spiser og sover og går på do akkurat som alle andre. Det er ikke noe spesielt lys som skinner for meg og gjør meg til stjerne. Jeg er bare en heldig fyr fra Ohio som tilfeldigvis var på det riktige stedet på riktig tidspunkt,» sa the King, Clark Gable - filmhistoriens kanskje største idol ved siden av Greta Garbo.

Oppskrytt altså. Bare en myte. Men filmen skapte myter i en pre-TV-tid da 80 millioner mennesker i verden gikk på kino hver uke for å søke eskapisme i en illusjon av et magisk eventyrland. I en verden der helter og heltinner, guder og gudinner var uvirkelige giganter som ble levende på et enormt lerret. Ikke rart at vanlig dødelige mennesker ble bergtatt av disse uoppnåelige kjempene som var større enn selve livet. Myter. Stjerner. Idoler. Legender.

Cary Grant, Fred Astaire, Gary Cooper, Ingrid Bergman, Tyrone Power, Erol Flynn, Bette Davis, Henry Fonda, John Wayne, Humphrey Bogart. Med flere.

Det var i filmens gullalder da mediet såvidt var over spedbarnstadiet og hadde lært å gå. På tredve- og førtitallet før fjernsynet, rocken og McCarthys heksejakt forandret alt og skapte en ny æra. Det var i en epoke da det virkelig fantes store stjerner skapt av studioene og av kinopublikumet - da ikonene mottokk 20 000 fanbrev hver uke og var tvunget til å leve opp til sitt image.

Utenfor lerretet eksisterte de kun i lukkede miljøer sammen med andre legender, deltok i stjernespekkede, private, overdådige Hollywood-selskaper hvor alt var tillatt, bodde beskyttet i ufattelig luksus, og viste seg bare en ytterst sjelden gang i levende live for resten av verden i et kort glimt - og da med mørke solbriller.

SELV OM DENNE TIDSEPOKEN for lengst er borte, har de gamle stjernene fortsatt å funkle som uvirkelige idoler. På TV, i ukebladene og i nekrologene. Det er ikke mange igjen, og nå nettopp forsvant to av de siste - Robert Mitchum og James Stewart. Men til tross for at stjernene forlater oss i en påminnelse om at de likevel faktisk er dødelige, så lever de evig videre i de minnene de har etterlatt seg på utallige ruller celluloid - og etterhvert videokassetter.

Spencer Tracy er her, men likevel ikke. Han er blant oss, men likevel borte. Filmen har gjort det mulig for kommende generasjoner å forstå hva som gjorde legendene legendariske og hvorfor noen få velsignede var unike og ekstra spesielle i en verden hvor angivelig alle er «spesielle».

Stewart og Mitchum var ekstra spesielle. Ikke desto mindre hadde de - akkurat som Gable - et nøkternt syn på seg selv. Fred Astaire så på seg selv som en vanlig arbeider som ikke i sine villeste fantasier innbilte seg at musicalene han laget med Ginger Rogers på tredve-tallet ville gå inn i filmhistorien. Bing Crosby sang for å tjene til livets opphold og fordi han elsket å synge, men anså seg slett ikke som en talentfull sanger, men lo litt av sitt eget begrensede talent. Så også med Jimmy og Mitch.

De var begge menneskelige, realistiske karer som ikke tok seg selv høytidelig, og som så på sin egen stjernestatus som oppskrytt. «Jeg gjør grimaser foran et kamera fordi jeg ikke har noe bedre å foreta meg,» forklarte Mitchum, «det må være mye morsommere å drive en landhandel.» Sin arbeidsmetode beskrev han enkelt: «Jeg møter opp, jeg gjør det jeg får beskjed om, jeg får betalt, og så går jeg hjem. Det er i alle fall bedre enn å jobbe ...»

DEN SVÆRE MANNEN med de søvnige øynene og en fortid som saksofonist, sirkusrytter, bokser og spion, hadde en umåtelig forakt for det konvensjonelle, og var altfor intelligent til å ta show-business alvorlig. Han gjorde hva han ville og ga blaffen. Da han i 1949 ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel for å ha vært i besittelse av marihuana, hevet han bare skuldrene, tok straffen og lot seg villig fotografere bak gitteret. «Den beste ferien jeg har hatt på mange år,» var hans kommentar da han slapp ut, og påsto at oppholdet hadde kurert søvnløsheten hans.

James Stewarts far drev en landhandel i Indiana, og Jimmy ble personifiseringen av den arketypiske amerikanske hverdagshelten - vennlig og følsom, ulenkelig og klosset med gutteaktig sjarm og gode, sunne verdier. Med avsky for grådighet og rikdom, og kjærlighet til familien og tillit til ordinære, enkle menneskelige kvaliteter, kjempet han en ærlig kamp for rettferdighet i en lang rekke klassiske filmer - uten at det noensinne ble corny eller tilgjort.

Under krigen ga han avkall på høye film-honorarer og meldte seg til tjeneste, hvor han etterhvert ble en høyt dekorert jagerflyger som utførte flere vellykkede tokt over Tyskland. Da han i 1945 returnerte til Hollywood, nektet han konsekvent å medvirke i krigsfilmer, men fortsatte i 50 år til å dekke resten av spekteret med komedier, westerns, sosiale dramaer og thrillere.

TIL TROSS FOR ALL GLAMOUR og glitter, alle skandaler, alt Hollywood-jåleriet og det etter sigende utsvevende livet, samt stjernenes egen tydelige likegyldighet til det hele, var alle sammen dyktige. Fordømt dyktige og profesjonelle kunstnere. Både Greta Garbo og Gary Cooper hadde noe som ikke det blotte øyet kunne se. Men da filmen ble framkalt og vist, hadde noe mystisk og uforklarlig skjedd, og en helt spesiell magisk aura som ingen hadde sett før, strålte ut fra lerretet.

Katharine Hepburn er med Parkinsons sykdom inne i sitt nittiende år, den amerikanske institusjonen Bob Hope er 93 og kan knapt høre eller se.

Selv Paul Newman og Jack Lemmon har utrolig nok blitt over 70 år. Jack Nicholson og Burt Reynolds er over 60, og til og med Robert Redford runder 60 i neste måned - og disse tilhører generasjonen etter de store stjernene fra 30- og 40-tallet! Ikke rart at gullalderen er i ferd med å dø ut ...·