Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når de fremste svikter sitt ansvar

I morgen skal skal rapporten om forskningsfusket ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet legges frem. Kronikkforfatterne etterlyser institusjonens ansvar for skandalen, og hevder at det er massiv svikt i kontrollrutiner for forskningen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVERT ÅR får over 20 000 norske kvinner og menn diagnosen kreft, og mange av dem skal innom Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Hvor er det blitt av den offentlige debatten rundt den institusjonelle svikten ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet i kjølvannet av forskningsskandalen som rammet institusjonen tidligere i år? Spørsmålet belyses i denne kronikk av to som på ulike vis har vært involvert i den aktuelle saken; Asle Sudbø som en av medforfatterne på studien som førte til at forskningsjukset ble oppdaget og Jan Helge Solbakk som kritiker av det medisinske establishments forsøk på å redusere den aktuelle saken til et enmannsforetagende uten tilknytning til en institusjon med dertil hørende ansvar. Forskningen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet har den senere tid fått en oppmerksomhet i norske massemedier som forskningen ved denne institusjonen aldri før har blitt til del. Det måtte naturligvis en skandale til for at noe slikt skulle skje. En artikkel ble publisert i det britiske tidsskriftet The Lancet med en overlege ved Kreftklinikken ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet som førsteforfatter. Datagrunnlaget var angitt å stamme fra den såkalte Cohort Norway (CONOR) databasen, men overlegen har vedgått at dataene var fabrikkerte.

TALL FRA KREFTREGISTERET viser at i 2004 fikk omlag 24 400 norske kvinner og menn og barn kreftdiagnosen, og antallet nye krefttilfeller hvert år har nesten doblet seg de siste 50 år. Mange av disse vil før eller siden stifte bekjentskap med Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Diagnosen de har fått er ofte livstruende, og oftest kommer de til Rikshospitalet-Radiumhospitalet med tillit til at der skal de få god behandling. Slike forventninger og en slik tillit forplikter. Medforfatterne på den mye omtalte Lancet-artikkelen stolte ikke bare på overlegen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet. De hadde også tillit til at forskningsledelsen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet praktiserte kontrollrutiner rundt bruken av sensitive data i den forskningen som gikk ut fra sykehuset. Dessverre viste det seg at ledelsen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet ikke var tilliten verdig. Vi får håpe at den samme ledelsen ikke også svikter kreftpasientene og det dyktige, hardt arbeidende, helsepersonellet ved institusjonen.

FORSKNINGSFUSK hos en enkeltforsker vil nødvendigvis avstedkomme en fullstendig gjennomgang av denne forskerens forskningsportefølje. Rikshospitalet-Radiumhospitalet etablerte umiddelbart i kjølvannet av avsløringene i januar en ad hoc komité for å gjennomgå overlegens øvrige publikasjoner. En tilsvarende standard må i minst like stor grad anvendes på forsknings-institusjoner. I forbindelse med den konkrete saken ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet reiser det seg da helt uvilkårlig en rekke spørsmål. Disse spørsmålene går på institusjonens «forskningsportefølje», og må stilles helt parallelt med de spørsmålene som reises for enkeltforskeres vedkommende. Selv om det skulle vise seg at misbruket av den såkalte CONOR-databasen var et enmannsforetagende, er det allikevel åpenbart at det også er tale om en institusjonell svikt; at Rikshospitalet-Radiumhospitalet har forvaltet et kontrollsystem for forskningen ved institusjonen som har vist seg å være dysfunksjonelt. Et annet spørsmål det synes nærliggende å stille er hvorvidt den institusjonelle svikten ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet som gjorde misbruket av CONOR-databasen og den mye omtalte datafabrikasjonen mulig, har manifestert seg ved irregulariteter i annen type forskning eller utprøvende behandling ved denne institusjonen. Denne problemstillingen må være svært viktig sett fra et samfunnsmessig synspunkt, gitt det store antallet norske kvinner og menn og barn med en livstruende diagnose - kreftdiagnosen - som både nå og i fremtiden skal innom denne institusjonen.

HVOR LANGT TILBAKE i tid strekker dysfunksjonaliteten i kontrollrutinene seg? Hvem har hatt linjeansvar for dette? Den konkrete forskningsskandalen dreide seg om forskning i grensefeltet mellom pre-klinisk og klinisk forskning, men det er minst like viktig å kartlegge om den kliniske forskningen, altså den som direkte involverer pasienter, foregår etter grundig etablerte protokoller. Finnes det eksempler på at utprøvende behandling har vært igangsatt før slike protokoller har vært etablerte? Disse spørsmålene, samt langt mer nærgående spørsmål direkte i forlengelsen av dem, reiser seg naturlig i kjølvannet av forskningsskandalen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Derfor er det desto mer merkverdig hvilken rungende taushet det hittil har vært rundt dem. En bred offentlig debatt rundt disse store institusjonelle spørsmålene, må være langt viktigere og større enn enkeltindividers tragiske misérer. Forskere som fusker kan elimineres som problem ved at de tas ut av sine forskerstillinger. Systemet de opererte innenfor, derimot, og som muligjorde at forskningsfusket fant sted, består fortsatt. Som administrerende direktør i Norges Forskningsråd Arvid Hallén uttrykte det i Aftenposten 22.06: AT dette kunne skje, er fortsatt en gåte. Felles forskningsutvalg ved Radiumhospitalet-Rikshospitalet/Det medisinske Fakultet ved Universitet i Oslo har i løpet av våren arbeidet frem et forslag til kontrollrutiner som skal hindre at en lignende skandale gjentar seg. Denne interne etikk-øvelsen, iverksatt av mennesker som selv har forvaltet systemet som tillot at skandalen skjedde, og som dertil er uten forskningsetisk fagkompetanse, er verken egnet til å imponere eller vekke tillit. Det blir i bunn og grunn det samme som at en forsker som har innrømmet juks selv skal gjennomgå sine feilgrep og foreslå tiltak som skal hindre at noe lignende skjer i fremtiden, for derved å rehabiliteres. Det blir faktisk bare mye verre, siden det foregår på et institusjonelt nivå. Det er liten grunn til å feste nevneverdig lit til slikt. Inntrykket av en institusjonell hvitvaskingsøvelse blir dessverre forsterket av et oppslag i VG 24.06, der Rikshospitalet-Radiumhospitalet og Universitet i Oslo i et brev av 11.05 garanterer «juridisk bistand og lignende» til medlemmene av den påstått uavhengige granskingskomiteen, i fall det skulle komme rettslige etterspill som følge av komiteens rapport.

HELSEFORETAKENE bruker enorme pengesummer hvert år, og må tåle at et kritisk søkelys blir rettet mot dem med fokus på hvordan verdiene de forvalter blir brukt. Kanskje særlig viktig er dette i forbindelse med de største helseforetakene. Disse skiller seg fra de mindre helseforetakene ved at volumet av behandlede pasienter er størst og ved at tildelingen de får over statsbudsjettet er størst. De skiller seg også ut ved at det i stor grad er ved de største helseforetakene den pre-kliniske og kliniske medisinske forskningen foregår (knyttet opp mot forskningen ved de medisinske fakultetene og med status som universitetsklinikker). En gjenopprettelse av tilliten til Rikshospitalet-Radiumhospitalet, ett av landets fremste sykehus, fordrer en helt ny giv hva angår forvaltning av kontrollsystemer og kontrollrutiner. Da må det kanskje nye feiekoster inn i forskningsledelsen? ******KRONIKK I MORGEN*****kommer