Akademikere strever med å uttale seg fritt om arbeidsplassen sin. De institusjonene som har åpen og fri meningsbrytning som en del av sin identitet, er ikke selv så åpne som man skulle ønske. Nå har Georg Arnestad, seniorrådgiver ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, gått ut og snakket om hvordan de ansatte som har vært positive til høgskolefusjonen på Vestlandet, har tiet i frykt med en ledelse som har ett utvetydig nei-standpunkt.

Arnestad følges opp av Tove Lie, redaktør av høyskoletidsskriftet Khrono, som forteller om hvordan hennes journalister stadig møter ikke-svar hos akademikere når de prøver å komme til bunns i arbeidsforhold. De henvises videre i systemet eller får hviskende telefonsamtaler på kvelden. Det er en reell frykt for sanksjoner fra ledelsen mot de frittalende.

Denne frykten for å uttale seg er en uting, men ikke så overraskende. Når institusjonene legger stadig mer vekt på kommunikasjonsstrategi, når samfunnet stadig får flere informasjonsmedarbeidere og færre journalister, når kampen om stillinger og forfremmelser i akademia har hardnet, er det forutsigbart at det som siver ut fra universitetene og høyskolene, blir mer entydig, strømlinjeformet og glatt. Behovet for å framstå som kompakt og sterk utad gjør at det blir lagt lokk over viktig friksjon. Men konsekvensene kan være alvorlige: Irreversible avgjørelser kan tas, med uheldige konsekvenser, uten at nødvendige motforestillinger har kommet fram og blitt behørig diskutert. Etisk problematiske forhold kan få feste uten at noen våger å si fra.