Når de siste ord skal sies

Finstemt om livets siste holdeplass.

BOK: I 1972 fikk Paal Brekke årets Kritikerpris for diktsamlingen «Aftenen er stille», en på samme tid satirisk, sosialkritisk og sentrallyrisk framstilling av livet på et aldershjem.

Så vidt jeg kan minnes, er det siden da ikke kommet én eneste diktbok med en slik motivverden - før Anne Karin Fonnelands «Kvit, og som vind». Den skiller seg til gjengjeld i ett og alt ut fra Brekkes bok.

Boka er medlevd og medfølt og fokuserer ikke på materielle forhold, men på det indre, på de følelsene som aldring, mentalt og fysisk forfall og en raskt tilstundende død bringer med seg. Men også hos Fonneland er bildene som regel knyttet til konkrete situasjoner. Fra dette utgangspunktet utvider de seg til å omfatte et følelsesinnhold som i all sin enkelhet favner det essensielle i de sinnstilstandene som denne tilværelsen på grensen mot døden avføder.

Typisk for teknikken er dette lille diktet:

Ein mann står med stiv kropp.

Dusjen strålar over hud

som liknar

krater.

Den urørlege jorda

ventar ikkje meir.

Den gamle vil gripa

for ikkje å falla.

Samlingen rommer en rekke fine og gripende dikt. Folk som har vanket på institusjoner av dette slaget, eller som har levd tett på gamle mennesker, vil ikke bare kjenne seg igjen, de vil også få sine erfaringer utdypet og sitt perspektiv utvidet.

Det gjelder ikke alle diktene. For enkelte gjelder det at overgangen fra det ytre til det indre ikke fungerer helt. I hvert fall opplever denne anmelderen det slik.

Noen av de beste er faktisk de diktene hvor motivene er henlagt til steder utenfor institusjonen, men som dette til tross er med på å utdype hovedtematikken. Et av disse er følgende naturdikt:

Han rodde langs ekko av blå fjell

Takten for å nærma seg stilla,

tang i lange flokar.

Lyset på botnen,

der liv skyt til og frå,

mjukt nappande i snøret.

Det kjølige blodomløpet

han møtte

over ripa.

Smalnande sol

og strimer fra bløgga fisk.