ET IKON: Tyrkisk politi fant den tre år gamle Aylan Kurdi død på stranda i Bodrum. Bildet er som et ikon fordi det inneholder så mange deler av denne ufattelige menneskelige tragedien som er større enn vesle Aylan. Men hvorfor trengs et bilde som dette for å vekke folk for hva som utspiller seg i Middelhavet? Foto:  EPA / Scanpix / DOGAN NEWS AGENCY
ET IKON: Tyrkisk politi fant den tre år gamle Aylan Kurdi død på stranda i Bodrum. Bildet er som et ikon fordi det inneholder så mange deler av denne ufattelige menneskelige tragedien som er større enn vesle Aylan. Men hvorfor trengs et bilde som dette for å vekke folk for hva som utspiller seg i Middelhavet? Foto: EPA / Scanpix / DOGAN NEWS AGENCYVis mer

Når de sløve våkner

Å gråte er bra. Å gjøre noe er bedre. Krokodille-tårer har vi mer enn nok av. Men kurderen Aylan Kurdi døde likevel ikke helt forgjeves, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Utenrikssjefen i EU, Federica Mogheri, var i Luxemburg for å delta i et møte i Ministerrådet da bildet av den tre år gamle gutten Aylan, som sist torsdag ble funnet død på stranda i Bodrum i Tyrkia, sto på førstesidene i aviser verden rundt. Hun ble spurt av en journalist, som nok håpte på en tårevåt uttalelse, hva hun følte når hun så bildet.

- Jeg er litt sånn luta lei av at politikere blir bedt om å reagere følelsesmessig, var det lett oppgitte svaret fra hun som sliter med å samle sprikende EU-land til felles innsats.

Mogherini, som er tidligere utenriksminister i Italia og bruker diplomatiske vendinger, sa i fortsettelsen, mellom linjene, egentlig dette: Å gråte er bra. Å gjøre noe er mye bedre. Krokodille-tårer har vi mer enn nok av.

Bildet av Aylan vakte sterke følelser over hele Europa. Det virket som ei vekkeklokke på de som ennå ikke hadde tatt inn over seg den ufattelige menneskelige tragedien som flyktningene over Middelhavet gjennomlever. Den konservative britiske avisa The Sun snudde, sammen med den britiske statsministeren, David Cameron, som åpnet øyriket for flere flyktninger. De mange gruppene som utrettelig har kjempet for menneskelighet fikk vind i seilene med sterkt økende folkelig støtte. Bare de urokkelige steinhjertene sto på sitt, men mange av dem valgte å holde hodet lavt og tie inntil videre. I alle fall ser det ut som om vi opplever et stemningsskifte. Og de politiske værhanene har snudd kappa etter den nye vinden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er så det kunne friste å omskrive Henrik Ibsen: «Når de sløve våkner.»

Krisa i Middelhavet, som er en følge av flere kriser i mange land, har pågått i årevis med utallige menneskelige lidelser som har fått lite oppmerksomhet og som verdenssamfunnet har møtt med altfor svake hjelpetiltak. Ifølge FNs Høykommissær for Flyktninger druknet eller forsvant mer enn 3500 flyktninger i Middelhavet i 2014. Hittil i år har anslagsvis 2500 lidd samme skjebne, og stakkars Aylan var dessverre bare en av dem.

Men vi kan også snu på det: Heldigvis druknet ikke Aylan helt forgjeves.

Bildet av Aylan Kurdi, der han ligger i vannkanten som et barn sover, er som et ikon. Det er enkelt, ikke kunstferdig, og det inneholder så mange deler av denne ufattelige menneskelige tragedien som er større enn vesle Aylan. Han ble torsdag funnet i strandkanten i Bodrum, overklassens ferieparadis i Tyrkia. Båten havarerte under seilasen til ferieøya Kos i Hellas. Ingen av stedene hørte han hjemme. Men han var på flukt fra helvete til det som hans foreldre håpte skulle bli deres paradis: Europa.

Familien kom fra den kurdiske byen Kobani, nord i Syria, hvor de kurdiske motstandsstyrkene har kjempet en blodig krig mot ultra-islamistene i Den Islamske Staten (IS). De innbyggerne som hold ut - og overlevde - har samtlige fått merker for livet. Ingen vettuge mennesker har vansker med å forstå hvorfor folk vil flykte derfra. Familien hadde flyktet flere ganger i Syria, fortelles det, og så til Tyrkia, som så mange kurdere og andre syrere.

Nå er Aylan gravlagt på Martyrenes Gravplass i Kobani, sammen med den 35 år gamle mora,  Rehan, og den fem år gamle broren, Galip. Faren, Abdullah Kurdi, er igjen aleine i en fullstendig ødelagt by.

- Jeg ønsker ikke noe mer fra denne verdenen. Alt jeg drømte om er borte. Jeg vil begrave dem og sitte ved dem til jeg dør, sa faren da resten av familien hans ble lagt i jorda.

Det er en, mildt sagt, gripende historie, dessverre bare en av altfor mange. Men sånn er det nesten alltid: Når en kommer hjem fra fra kriger eller naturkatastrofer og i selskapelige sammenhenger blir spurt om å fortelle om opplevelsene er det best å si lite. Knapt noen skjønner hva som fortelles likevel. Det store omfanget av menneskelige lidelser er for stort til å vekke de menneskelige følelsene hos mange. Det er lettere å ta stilling til en enkelt, tragisk skjebne.

Dette vet både politiske ledere og redaktører. Bilder av og historier om barn vekker de sterkeste følelsene blant folk, og de må helst vises fram enkeltvis. Det er helt sant: Barn er uskyldige og de mest forsvarsløse. Det gamle budet sier: «Kvinner og barn først!» Deres lidelser må aldri underdrives, men i krig og elendighet vernes imidlertid barn og kvinner stort sett best. Mennene må lide mer, om lidelse kan måles. Men de som nesten alltid lider mest, er de hjelpeløse gamle, de som ikke kan flykte fra farene uten hjelp og må gå død og pine i møte uten lindring og forsvar. De får minst oppmerksomhet.

Forholdet mellom følelser og politikk er for innfløkt for logisk tenking.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook