HVA VAR DET HAN SA? Angela Merkel reagerer på noe Donald Trump har sagt, fra Hamburg i juli. Foto: REUTERS / NTB Scanpix
HVA VAR DET HAN SA? Angela Merkel reagerer på noe Donald Trump har sagt, fra Hamburg i juli. Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer

Når de styrende utfordres

Grunnmuren i våre demokratier, de store, toneangivende og styrende partiene, er i krise. Er det bra at establishmentet er i krise?

Kommentar

Det nye året har i seg store spenninger, større enn på lenge. Selv om mye er bra, og pilene for ting som helse, levealder, og utdanning peker oppover i de fleste land i verden, har en ny usikkerhet sneket seg inn i våre vestlige demokratier.

Ved inngangen til 2018 vet vi at våre demokratier er sårbare. For et år siden så ante vi det bare. Det handler selvsagt om Donald Trump. Men det handler også om Frankrike, der de store partiene nærmest ble utradert i fjorårets valg, om Tyskland, der maktvegring er sterkere enn vilje til makt etter valget i høst, om Storbritannia, der krisa etter Brexit bare vokser, og om at de liberale verdiene som blant annet EU er bygd på, utfordres av bevegelser i vekst, og av stater i utakt med unionens verdigrunnlag.

Mange ting er blitt klarere i løpet av 2017. I USA er det klart at Donald Trump er like vill, ustyrlig, og komisk som det var grunn til å frykte. Han har gjort det uforutsigbare til det forutsigbare i amerikansk politikk. Trumps triumf har ført til krise i begge de to store partiene. Republikanske topp-politikere rister stort sett på hodet av Trump, og mener også at mannen er gal, men de holder fasaden utad, og så langt er det ingen store avskallinger fra partiet. Men det kan endre seg i forbindelse med valget til Senatet i høst.

Demokratene er også i krise mer enn et år etter sjokktapet mot Trump. De har ingen leder, og ingen strategi mot det hvite raseriet i deler av USA, som Trumps seier var et uttrykk for. I vakuumet dominerer en tvitrer som er i stand til å starte både en atomkrig mot Nord-Korea, og en borgerkrig mot institusjoner og rettsnormer i USA hvis Russland-etterforskerne finner det som det er grunn til å tro at de vil finne. USA styres av en splittende og kunnskapsløs revolusjonær med større forståelse for sine egne mer eller mindre tilfeldige påfunn eller manier, enn for demokratisk forankrede prosesser. Hans omgang med, og åpne respekt for autokrater, forteller oss at Trump rett og slett mangler demokratisk sinnelag. Det er en del av hans revolusjonære program.

Like ille er det ikke i Europa. Men det er spesielt at Tyskland mer enn tre måneder etter valget i fjor, fortsatt ikke har klart å etablere noe regjeringsdyktig flertall i Forbundsdagen. Først bakket det liberalistiske partiet fridemokratene ut av regjeringsforhandlingene, angivelig på grunn av flyktningpolitikken. Så vegrer sosialdemokratene seg for å fortsette å regjere sammen med kristeligdemokratene og Angela Merkel. Spissing av eget budskap vurderes som viktigere enn maktutøvelse i regjering. Men maktvegring er ikke noe demokratisk ideal.

I Storbritannia raser en bitter krig i det regjerende konservative partiet på grunn av Brexit. Opposisjonspartiet Labour er også i en slags krise fordi partiet, til tross for de konservatives borgerkrig, ikke klarer å ta det politiske initiativet med sin radikale leder Jeremy Corbyn. I Frankrike gjorde de tradisjonelle regjeringsbærende partiene på både høyre- og venstresida katastrofevalg i fjor, og det tradisjonelle politiske landskapet er ikke lenger gjenkjennelig. At det politiske landskapet i Italia ikke er gjenkjennelig, er for så vidt gjenkjennelig, men ikke mer tillitvekkende av den grunn. Vårens valg kan bringe ytre høyre inn i regjering, slik det allerede har gjort i Østerrike.

I Polen og Ungarn utfordres EUs liberale verdier av en nasjonalistisk, og i Polen reaksjonær, dagsorden. Det skjer bare en generasjon etter at Berlin-muren falt, og kommunismen som ideologi ble kastet på historiens skraphaug på vårt kontinent. Da - i 1989 - var det liberalismen og markedsøkonomien som hadde seiret. En gang for alle, mente mange.

Nå vet vi bedre. Eller kanskje snarere, verre. I land som Kina, Russland, Tyrkia og Egypt har vi populære ledere som peker nese til våre demokratier, og forsøker å latterliggjøre vestlig liberalitet. Vi har det også i EU, i hvert fall i Polen. Årsakene til at establishmentet og de etablerte partiene mister legitimitet i demokratier er sammensatte. Men konsekvensene av at establishmentet mister legitimitet aner vi knapt. Derfor er det grunn til å passe på, og ømme for det liberale demokratiet slik vi har kjent det. 2017 viste oss at vi ikke lenger kan ta det for gitt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.