Når de svakeste blir fiender

I sommer overlot en mor sitt alvorlig funksjonshemmede barn til det offentlige, og det er ikke første gang dette skjer. Hva kan ligge bak slike dramatiske handlinger?

Barneombudet får jevnlig henvendelser fra foreldre i tilsvarende situasjoner som ennå ikke har gitt opp å kjempe for barnet sitt. Som regel er det mødre som tar kontakt, og de forteller om en fortvilet situasjon i forhold til barn med så omfattende pleie og omsorgsbehov at de umulig kan klare seg uten hjelp fra det offentlige. Historiene deres handler om utallige henvendelser til det lokale hjelpeapparatet, gjerne til flere statsråder, og kanskje også til statsministeren. Det de sitter igjen med, er en bunke byråkratisk korrekte avslag på søknader om nødvendige tiltak. Statsrådene ber dem henvende seg til de lokale instansene som har avslått søknadene deres, hvilket var bakgrunnen for henvendelsen til statsråden. Slik jakter de rundt i ring etter en ansvarlig myndighet, men opplever bare at den ene henviser til den andre: barne- og familieminister til helseminister til sosialminister, som til slutt informerer om ordninger de allerede har falt utenfor. Vanligvis sitter foreldrene også igjen med et ødelagt liv. Ekteskapet ryker, de klarer ikke henge med i arbeidslivet, og deres egen helsetilstand er sterkt redusert. At dette også forverrer barnets situasjon, sier seg selv. For noen blir altså situasjonen så uholdbar at de ikke makter mer, og ber det offentlige ta over omsorgen.

Henvendelsen til Barneombudet munner ofte ut i to spørsmål. Det ene er hvem som kan skjære igjennom og skaffe hjelp til barnet deres, og det andre er om ikke syke barn har noen rettigheter. Som regel må vi svare at ingen overordnet instans kan overprøve lokale instanser, og at barn har svært få konkrete rettigheter. Det er alltid et element av skjønn som gir rom for avslag, uansett hvor desperat situasjonen er. Inntrykket vi ofte sitter igjen med, er at foreldrene ikke oppfattes som samarbeidspartnere for hjelpeapparatet, men som fiender. Selv om det kan være vanskelig å vite sikkert hva som er realiteten bak slike henvendelser, er dette inntrykket så påtrengende at det er grunn til å spørre om det er trekk ved systemet som kan gi grunnlag for en slik holdning til mennesker med uvanlig store hjelpebehov.

Kommunikasjon ser ut til å være stikkord. Et svar som er byråkratisk eller faglig sett helt korrekt, kan være menneskelig sett ødeleggende. Det kommer ikke bare av de praktiske konsekvensene av avslag på en søknad. Måten svaret formidles på, kan også bidra til å forverre situasjonen. Det å ikke bli møtt med et minstemål av medmenneskelighet når man prøver å få hjelp i en fortvilet situasjon, kan være direkte nedbrytende, og bidra til at selv ressurssterke menneskers evne til å ta vare på barnet sitt, og livet i sin alminnelighet, reduseres kraftig. Dette kan igjen virke inn på menneskers måte å henvende seg på når de skal ta nye initiativer overfor systemet. Desperasjonen over aldri å få et adekvat svar, verken hva gjelder nødvendige tiltak eller forståelse for sin situasjon, begynner etterhvert å prege nye henvendelser, ofte i form av kraftige uttrykk, ironi, beskyldninger, gjentagelser, usammenhengende og urimelig omfangsrik fremstilling, kanskje bruk av store bokstaver, serier med utropstegn m.m. Alt dette gir lett henvendelsen et usaklig, umodent og gjerne aggressivt preg som gjør det lettere å tegne et fiendebilde av den som henvender seg. Det saksbehandlere ikke ser, er at den tilsynelatende avvikende formen er et produkt av deres egne menneskelig sett avvikende svar på tidligere henvendelser. Slik får man to parter som i stigende grad oppfatter hverandre som uvennlige, vanskelige, ondskapsfulle, umenneskelige. Dette er resultat av en kulturkollisjon, ikke egenskaper ved enkeltpersoner. Byråkratiet behandler saker, ikke mennesker, og deres målestokk er regelverket, ikke livet. Hvis saksbehandlere i tillegg mangler kunnskap om normalreaksjoner på ekstreme belastninger i hverdagen, kan det som fra et faglig eller forvaltningsmessig synspunkt fortoner seg helt riktig, bli så avvikende i møtet med enkeltmenneskers livssituasjon at denne forverres kraftig.

Ikke sjelden spør vi oss om saksbehandlere møter klientene med en skjult agenda, nemlig å bruke minst mulig penger fra et utilstrekkelig budsjett. I så fall kan klienten fort bli en fiende. Hvis man ikke har midler til å sette i verk nødvendige pleie- og omsorgstiltak, er det kanskje bekvemt å tolke menneskers desperate rop om hjelp som krisemaksimering, og dermed kunne skrive «vanskelig mor» i margen på et internt notat. Slik blir avslaget på søknaden lettere å leve med, og kan kanskje til og med føles som «til pass for» den vanskelige som bare klager og ikke kan ta vare på barnet sitt selv. En byråkrat i et departement uttrykte irritasjon over en fortvilet mor som hadde skrevet til statsråden. Han mente at hun måtte jo forstå at statsråden ikke kunne gripe inn i en enkeltsak. Men kan en mor som er i ferd med å få livet ødelagt fordi hun ikke får hjelp til sitt alvorlig syke barn, forventes å forstå at ansvarlig statsråd ikke kan bidra med noe som helst? Svaret på dette må bli et klart «nei», særlig når både hun og vi vet at statsråder faktisk griper inn i enkeltsaker fra tid til annen.

Departementene må ikke bli en ny ankeinstans i enkeltsaker, men øverste ansvarlige myndighet må gjøre noe mer enn bare å spille ballen tilbake til det hjelpeapparatet som har sviktet. Når vanlige mennesker først henvender seg til en statsråd, er det for mange et stort skritt som de opplever som et siste, desperat rop om hjelp. Derfor bør statsråden med sitt apparat ha plikt til å undersøke forholdene rundt hver slik henvendelse grundig. Formålet med dette må være todelt. For det første å identifisere mangler i lov, regelverk og praksis som henvendelsen kan bunne i. For det andre å kunne ta initiativer overfor det lokale tiltaks- og tilsynsapparatet i forhold til den konkrete saken. Selv om statsråden ikke skal kunne formelt overprøve vedtak som er gjort lokalt, må han eller hun ta ansvar ved å megle og formidle mellom den hjelpetrengende familien og det lokale apparatet, og følge saken til det blir gitt adekvat hjelp. Dette må ses som en naturlig del av departementenes dialog med lokale myndigheter, uten å skulle medføre noen endring av det formelle forholdet mellom forvaltningsnivåene. En slik arbeidsmåte må ha som mål å få en løpende, smidig utvikling av lov og regelverk for å tette «hull» etterhvert som de oppdages.

På lokalt nivå må vanskelige saker utredes langt grundigere, for eksempel ved hjemmebesøk og personlig kontakt med familien. Vurderinger gjort av sakkyndige som har undersøkt barnet, må ikke kunne overprøves uten at nye undersøkelser konkret tilbakeviser det som ligger til grunn for den sakkyndiges anbefaling. Saken må ikke kunne avsluttes før man har kommet frem til en ordning som begge parter kan si seg fornøyd med, eventuelt i samarbeid med ansvarlig departement. Det at et barn faller mellom alle etablerte ordninger, må ikke alene kunne føre til avslag på søknaden. Artikkel 4 i FNs konvensjon om barnets rettigheter forplikter oss til å sørge for alle lovgivningsmessige, administrative og øvrige tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter som anerkjennes av konvensjonen. Artikkel 3 fastslår at det først og fremst skal tas hensyn til barnets beste ved alle handlinger vedrørende barn som foretas av administrative myndigheter eller lovgivende organer. Nå skal denne konvensjonen innarbeides i norsk lov. Da vil foreldre til barn med store pleie- og omsorgsbehov kunne kreve resultater med loven i hånd, og tvinge oss til å rette blikket mot svakhetene i systemet, i stedet for å stemple dem som vanskelige.