Når demninger brister

Når redaktører mangler.

BOK: Det skal ikke være lett å debutere, og det er vel derfor forlag har redaktører og konsulenter - til å hjelpe og rettlede de håpefulle. Hjelp kan Lars Helle umulig ha fått.

Helle har skrevet en 344 siders kriminalroman om politimannen Gunnar Holt (snart kommer vel privatdetektiv Anne Staalesen, hva vet jeg?). Historien er lagt til Stavanger, og handler om en seriemorder som henter sine ofre fra fanklubben til et liksom-legendarisk rockeband fra 70-tallet.

Denne intrigen er for så vidt grei nok, men vi får den ikke servert på beste måte. Det leseren får, er en altfor lang, utflytende og til dels plaprende roman som er langt mer slitsom enn spennende. En overflod av meningsløse setninger og banale sidekommentarer trekker oppmerksomheten vekk fra det som burde være hovedpoenget, en stram og (vil jeg anta) underholdende kriminalfortelling.

Her er et særdeles stygt eksempel: «Noen spinkle solstråler forsøkte fortvilet å gi beskjed om at det langt, langt borte eksisterte en planet som var grunnlag for alt liv.» Hva i all verden betyr det? Og hvor har konsulenten/redaktøren vært? På en annen planet?

Sist jeg var ute for en så overflatisk behandlet tekst, kom verket fra Aschehoug. Så dette er ikke nødvendigvis et problem for små forlag som Kagge. Men et problem er det, og for forfatteren er det spesielt ille når manuskripter som burde vært jobbet gjennom både én og to ganger til, slippes ut i det fri.