DEBATT

Retten til selvbestemmelse

Når demokratiet møter frykten

Er det et rimelig forhold mellom de grep vi har tatt – og de konsekvenser det har – og det covid-19 representerer av fare?

FRYKT: Har det blitt bygget opp en så sterk fortelling om frykt at vi glemmer hvordan vi vanligvis håndterer fare, spør kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Hagen / NTB Scanpix
FRYKT: Har det blitt bygget opp en så sterk fortelling om frykt at vi glemmer hvordan vi vanligvis håndterer fare, spør kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Hagen / NTB Scanpix Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Våren 2020 vil gå inn i historien som den perioden da norske borgere opplevde å få det vi betrakter som helt selvfølgelige rettigheter i et demokrati, satt til side i kampen mot covid-19: Retten til å benytte egen eiendom, retten til å bevege seg noenlunde fritt, retten til å forsamles – som er avgjørende i et demokrati – retten til å utøve sitt yrke.

Kan hende dette viser seg å ha vært rett medisin – det vil kanskje tiden vise – men vi må allerede nå være klar over at dette er farlig medisin. Og det er prinsipielle spørsmål som bør stilles:

Hva er konsekvensen av å stenge ned det åpne samfunn på en måte som rammer det vi opplever som grunnleggende rettigheter i et demokrati?

Finnes det noe samfunnsmessig mål overordnet det å opprettholde et demokrati? For å foregripe, på det siste spørsmålet bør svaret være et ubetinget nei.

Hvorfor har man egentlig et demokrati? Er det fordi det er den mest effektive måten å styre et samfunn på? Om man tror det, beveger man seg inn på en farlig vei, ganske enkelt fordi demokratiet ikke nødvendigvis er den mest effektive styreformen. Det kan tenkes en rekke situasjoner der autoritære styresett er mer effektive enn demokratiet – og derfor kan et forsøk på å legitimere demokratiet instrumentelt bane veien for antidemokratiske og autoritære styreformer.

En utbredt måte å begrunne demokratiet på, er derfor å peke på at det har sin legitimitet – ikke i å være den mest effektive veien til et mål – men i å være selve målet. Demokratiets styrke ligger i at det har en egenverdi: Det ivaretar individets frihet og selvbestemmelse – og det er et gode i seg selv.

KRITISK: Kommuneoverlege Dagfinn Haarr i Kristiansand mener mange av rådene det norske folk har fått mangler faglig grunnlag. Video: Kristiansand kommune, publisert 3. april 2020. Vis mer

For hva handler demokratiet om? Det handler om to ting: For det første, retten til individuell selvbestemmelse – du skal få leve ditt liv slik du ønsker det. For det andre, du skal ikke frata andre mennesker retten til akkurat det samme – og det legger en begrensning på den første.

Du har lov til å røyke, men ikke på en måte som tvinger andre til å røyke – derfor lager vi en røykelov. Du har ikke lov til å kjøre så fort du vil med bil fordi det er godt dokumentert at det kan skade andre slik at de mister muligheten til å ta sine valg. Men du kan tro på hvilken gud du vil, eventuell ingen, eller endre underveis, fordi det fratar ingen andre å tro på den guden de vil.

Med dette som utgangspunkt, er det selvfølgelig legitimt å vedta lover som begrenser individers selvbestemmelse – men det er når den truer andres selvbestemmelse.

Om man skal begrense mennesker selvbestemmelse for på den måten å verne om menneskers mulighet til å utøve selvbestemmelse, sier det seg selv at det blir avgjørende å debattere det som har med forholdsmessighet å gjøre: Representerer en gitt handling eller situasjon, en så stor trussel mot andres selvbestemmelse at den bør forbys – eller krever det åpne samfunn at farer, herunder også livsfare, må kunne aksepteres?

For å gjøre det helt klart: Et demokratisk samfunn aksepterer en hel rekke handlinger og situasjoner som kan være farlig for andre mennesker. Alt fra bilkjøring, bruk av tobakk og alkohol, bruk av våpen, byggeprosjekter, russefeiring og andre feiringer, store sammenkomster, ekstremsport, og vanlig sport for den saks skyld, til den årlige sesonginfluensaen og ytringer som kan vekke andre menneskers vrede integreres i det åpne samfunn. Det er en viss grad av regulering, uten tvil, men alt dette kunne vært regulert langt hardere med den følge at liv hadde blitt spart. Men det gjør vi ikke.

Og grunnen til at vi ikke gjør det er at det er for inngripende. Selv om liv kunne ha vært spart, så ville det gått ut over rettigheter vi mener må være på plass for å omtale et samfunn som demokratisk.

BUDSJETT: - Man kan ikke selektivt bare ta ut noen parametere, sier statsminister Erna Solberg, etter at det tirsdag 12. mai ble lagt fram revidert nasjonalbudsjett. Video: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Det spørsmålet som må stilles er følgende: Har det blitt bygget opp en så sterk fortelling om frykt at vi glemmer hvordan vi vanligvis håndterer fare? Er det et rimelig forhold mellom de grep vi har tatt – og de konsekvenser det har – og det covid-19 representerer av fare?

Dramatiske bilder og beretninger har rystet oss, men uten egentlig å si noe om den faktiske sannsynligheten for å bli smittet, og uten å si noe om den faktiske sannsynligheten av å utvikle alvorlig sykdom om man blir smittet. Men det hindrer oss ikke i å bedrive sannsynlighetsberegning, i stedet aktiveres en måte å vurdere sannsynlighet på som ofte får oss til å ta feil: Jo mer vi blir eksponert for et fenomen, gjennom for eksempel media, jo mer sannsynlig tenker vi at det er.

Det å fokusere på frykt er slik sett et tveegget sverd. Det kan selvsagt motivere mennesker til omfattende smittevern, men fokuset på frykt kan også få oss til å slutte å tenke rasjonelt om forholdsmessighet og det kan gjøre oss villige til å akseptere beslutninger som er mer inngripende enn nødvendig.

SPREKE: Regjeringen tok NRK Super sin danseutfordring på strak arm, og danset 17. mai-dansen. Video: Regjeringen/CNN. Vis mer

I stedet for å betrakte det åpne samfunn som en ressurs i kampen mot smitte, så ender man opp med å betrakte det som en trussel som må overvinnes – uten at borgerne protesterer i særlig grad.

Faren ved å stenge ned et samfunn for å beskytte seg, er at man kan undergrave forståelsen av at demokratiet har en egenverdi. Det kan feste seg en oppfatning av at det finnes samfunnsmessige mål som er viktigere enn vår frihet og selvbestemmelse – og det er tanker som nører opp under ikke-demokratiske tendenser.

I dag er dette verdt å ha i tankene: For første gang på nesten tjue år er det flere udemokratiske enn demokratiske land i verden.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer