Når den kritiske sansen svikter

Naivt og ukritisk om vår neste statsminister.

BOK: Det skulle være en match gjort der det er som varmest. Det skulle slå gnister. Eller? Den knallrøde feministredaktøren i Ny Tid, med fortid i Klassekampen, portretterer venninna til Celina, den mørkeblå dronning. Den gang ei.

Martine Aurdals tilnærming til Siv Jensen har sunne trekk. Som at Frp bør tas alvorlig. Og tittelen er god. Det intime i kontrast til det formelle, det kvinnelige mot det gammelmannsaktige.

Men dessverre har forfatterens kritiske sans sviktet. Siv har blitt et uhyre naivt prosjekt. Har Aurdal tenkt over hvordan denne teksten dermed vil fungere?

En gang var det et radikalt standpunkt at det private var politisk. Her fungerer oppmerksomheten om det personlige nesten bare trivialiserende, og heroiserende. Politikken skyves i bakgrunnen. Aurdal insisterer på intimitet. Ville hun spurt Martin Kolberg om når han mistet dyden?

Polonese og hundehold

Noen få ganger gir Aurdal Jensen motstand, for eksempel om feminisme og om Terje Søviknes. Men hun er så fornøyd med at Jensen er kvinne, at alt annet blir underordnet. Jensen vokser.

Og så autorisert er denne beretningen, at Aurdals fortellerstemme helst formidler familien Jensens selvforståelse. Som når hun fastslår at «Det er velment». Derfor blir Siv direkte såret av beskyldningene om rasisme. Eller når hun ukritisk gjengir nyliberale fraser som at «pågangsmot og arbeidslyst kan snu personlige tragedier til suksesshistorier». På mer og mindre subtile vis nærmer Siv seg helgenbiografiens konvensjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aurdals grep er å skildre slektas sterke kvinner. Men ellers finnes det lite nytt her, utover det som alt er kjent fra Se og Hør.

Man må nøye seg med «poloneseskandalen», da den enslige Siv bare så vidt unngikk å gå alene i slottspolonese. Og at hunden Cherie «var Sivs store kjærlighet». Måtte det siste sette en stopper for alle videre spekulasjoner.

Boka dokumenterer at Frp-Jensen er folk flest. Men hun er da også politiker. Som når hun på uforliknelig vis beskriver sin familie: «Vi er alle tette og har alltid noe som forener oss bilateralt».

Bill. mrk: Statsminister

Her bygges myter. Kun én knuses. Den er til gjengjeld skapt av og om forfatteren selv, når hun tidlig erklærer seg som «språknerd». Teksten sørger selv for et dementi. «Siv» er holdt i et flatt språk, med masse rusk, uklarheter og overflødige uttrykk.

Aurdal morer seg over at Jensen følger kong Carl i sin konsekvente bruk av «de» i stedet for «dem», men selv anvender hun «han» i stedet for «ham», om enn mer inkonsekvent.

Siv er blitt den perfekte jobbsøknad. Her framstår Jensen som både singel og familiekjær, festglad og moden, tøff og omsorgsfull, ikke maktglad, men snarere et offer for medienes spill. Siv Jensen kan le hele veien til valget. Hele Frp\'s imponerende PR-maskineri kunne knapt gjort dette bedre. Noen i SV bør snarest be Memo-Moody portrettere Kristin Halvorsen.

<B>NAIVT:</B> Ny Tid-redaktør Martine Aurdal er alt for ukritisk i sitt portrett av Siv Jensen, mener Dagbladets anmelder Tore Rem.