Når det absurde er meningsfylt

Gjennomborende og slående velformulert om vårt absurde liv og hvorfor det likevel er verdt å holde fast ved.

Ved å stirre det absurde i hvit-øyet. Ved å være i det, men gjøre opprør mot det kan vi i glimt finne livet verdt å leve. Ja, kanskje finne det verdt å reprodusere. Ved å skrive, ved å grave og grave, kjemper Imre Kertész seg fram mot denne erkjennelsen.

Den franske forfatteren Albert Camus slo i «Myten om Sisyfos» fast at å la seg frelse enten av religionen eller fornuften slett ikke er den eneste måten å slutte fred med vår absurde skjebne på. Sisyfos som ruller steinen opp og ned, igjen og igjen, var å betrakte som lykkelig, slo han fast. Sisyfos kjemper, slik Camus' lege også gjør mot pesten i romanen med samme navn. Jeg-personen hos Kertész løper heller ikke fra det absurde, men snur seg og går rett imot det, og på denne ferden holder han leseren i sin faste hånd.

Opprør

At man ikke finner livet verdt å føre videre etter å ha vært i Auschwitz som barn, er ikke vanskelig å forstå. Derfor skriker også hovedpersonen et høyt og aldeles logisk rungende nei når hans kone nevner ordet barn. «Nei! - aldri skulle et annet barn oppleve det jeg måtte igjennom i barndommen.» Hans kone går fra ham fordi hans bevissthet er syk og forgiftet, og det utløser hans erkjennelsesprosess. Og som han skriver: «Det som virkelig er irrasjonelt og som det faktisk ikke finnes noen forklaring på er ikke det onde, men tvert om: det gode.» At han til slutt kommer fram til at triumfen over sin egen skjebne nettopp er barnet, «...en forlenget og mangedoblet overlevelse av meg selv i etterkommerne» og videre «...min væren betraktet som din værens mulighet» og «...din ikke væren betraktet som min værens nødvendige likvidasjon», er langt vanskelige å gripe enn hans destruktive nei. Men som Camus skrev, gir opprøret mot det absurde i seg selv mening.

Konjakk og eksistens

Kertész er en oppsiktsvekkende skarp og formsikker forfatter. Som Claude Simon er han punktumet overlegen, han trenger det sjelden for å formidle tankestrømmen sin. Den formidles tilsynelatende uhemmet og kaotisk, men er preget av den samme sylskarpe struktur som Proust benytter seg av når han etter ti sider kommer tilbake til ordet, smaken eller tanken som satte assosiasjonsrekken hans i gang. Kertész reflekterer over de store spørsmålene: Eksisterer vi? Hva er eksistens? Til hvilken nytte eksisterer vi? Samtidig er det håndgripelige alltid tilstedeværende i teksten hans, essensielle saker som konjakkflaska og hans hustru. Hans filosofiske lynne og godt disiplinerte tanker er ikke i veien for hans temperament. Hans sterkt personlige stemme gjør betraktningene til mer enn betraktninger, gjør dem til et virkelig menneskes rop om innsikt og forståelse. Til en bønn om forløsning som jeg gjerne ber sammen med ham.