VM I FALUN 2015: Svenskene har fått juling så det holder. Petter Nordhug kom hjem med fire gull, blant annet både sprinten og femmila. Foto: Bjørn Langsem
VM I FALUN 2015: Svenskene har fått juling så det holder. Petter Nordhug kom hjem med fire gull, blant annet både sprinten og femmila. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Anmeldelse av «Min historie» av Petter Northug og Jonas Forsang

«Når det gjør så vondt at du ikke klarer å skjønne hva du tenker»

Sterk skildring av en langrennsløpers tap og triumf.

«Langrenn er ikke det viktigste i livet,» står det mot slutten av Petter Northugs selvbiografi, som er ført i pennen av Jonas Forsang. Etter bortimot 250 sider som antyder at det forholder seg motsatt, i hvert fall for Petter Northug.

Man kan ha flere grunner til å interessere seg for denne moderne, norske skikongen. Noen vil være opptatt av privatlivet hans; i den grad en skiløper i toppklassen har noe slikt. Da snakker vi om kjærligheten, livet bak kulissene, sosialt liv og et fatalt tilfelle av fyllekjøring.

Eller man kan være nysgjerrig på skikarrieren, treningsteknikken, ambisjonene og opplevelsen av skuffelse og triumf. Hva må til av fysisk og psykisk styrke for å klare det Northug har gjort når han har vært på sitt mest suverene?

Seiersvilje

Når Northug nå kommer ut med sin selvbiografi, fortalt til Jonas Forsang, har pressen konsentrert seg om det første. Men de har ikke hatt så mye å ta av. Det meste i denne boka handler befriende nok om livet som skiløper, fra tilværelsen som ensomt lite barn med et brennende ønske om å vinne til seierssesongene som har gjort Northug til en moderne skilegende.

Fortellingen er ført i jeg-form. Sportsbiografien har lange tradisjoner her til lands, og bare i de færreste tilfeller er slike bøker ført i pennen av den boka handler om. Boka til Northug er kjapt, liketil og energisk ført i pennen, full av detaljer og uten forsøk på litterære kunstgrep. Profesjonelt, snarere enn personlig. Litt kunstig, men effektivt.

Husker ingenting

Tradisjonen tro følger vi skiløperen fra barndom til tida etter de største suksessene. Boka starter med en episode fra den velkjente fyllekjørerhistorien; en meget detaljrik skildring der «jeg» forteller hvordan han klarte å komme seg de 250 metrene fra ulykkesstedet og hjem etter å ha kræsjet i fylla. Straks etterpå står det at «jeg husker ingenting av alt dette». Litt snålt, men ok, et slags spenningsskapende frampek av den typen man kan støte på i kriminallitteraturen.

Derfra og ut husker Northug åpenbart meget godt. Han forteller rørende om farfaren, Beste, som var hans beste venn i barndommen. Men først og fremst om et høyt utviklet konkurranseinstinkt, som førte til at han uavlatelig konkurrerte med seg selv i all slags idrett, ute på tunet til den øde beliggende gården, der han arrangerte sitt eget OL.

«Jeg vet ikke hvorfor det var så viktig for meg å vinne. Kanskje det var fordi jeg aldri hadde opplevd det…Men det lå der hele tiden. Det vokste seg bare større og større. Jeg ville vinne. Ingenting annet betydde noe,» skriver han og kommer stadig tilbake til denne mystiske trangen. Uten egentlig å finne noe svar på gåten.

Renn etter renn

Han begynner å gå på ski for alvor og deltar i renn, men må stadig gi tapt for konkurrentene, særlig en viss Øystein Bogfjellmo, en kraftkar som vinner alt som er. Lille Petter er en spjæling som stadig havner bak både Bogfjellmo og en rekke andre deltakere.

«Alt som stod i hodet på meg var å slå Bogfjellmo når skisesongen begynte,» skriver Northug, som etter mye strev og iherdig trening så smått begynner å vinne. Faren tar ham med på renn etter renn. «Farsan visste hvor viktig det var for meg å vinne. Det var det alt handlet om. Han visste at jeg ikke kunne leve med å mislykkes

Når alarmen går

Forsang/Northug skriver godt om den viljen som må til om man skal bli best i dagens toppidrett. Det dreier seg om å tøye grenser, tåle å lide, alltid være villig til å gi enda litt til:

«Da må du presse videre. Til du kommer til det verste stadiet. Hvor alarmen går i hele kroppen. Som når du har holdt pusten for lenge, og hele kroppen din skriker etter oksygen. Når smerten blir så intens, forsvinner alle lydene. Alt blir stille. Alt du hører og føler og ser og lukter, er smerte

Eller her, om å takle smerten som oppstår når du nærmer seg mål:

«Når det gjør så vondt at du ikke klarer å høre. Når det gjør så vondt at du ikke klarer å skjønne hva du tenker. Jeg vet ikke hva de andre gjør, men jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må presse videre. Når kroppen ikke lenger har noe å gi, så tar hodet over. De siste to kilometerne er det hodet som drar kroppen med seg. Til jeg kommer til et punkt hvor jeg bryter igjennom smerten, hvor den forlater hodet og kroppen, og nærmest legger seg utenpå meg. Hvor den er så intens at jeg nesten ikke kjenner den lenger. Det er da jeg rykker

Forsaker venner

Boka handler om dette. Om å overvinne seg selv. Om aldri å gi opp, selv etter ti år med Bogfjellmo foran seg i løypa. Om å lære å takle nedturer, dersom man i neste omgang skal bli best. «Starter du i motvind, lærer du å måtte jobbe hardere enn alle andre for å nå målene.» Northug forteller godt og instruktivt om hvilken tortur den må igjennom som må oppnå den spurtstyrken Northug tok langrennsverdenen på senga med. Selv om det etter hvert blir noen gjentakelser av de samme poengene.

Boka handler også om å forsake privatlivet. Både venner og kjæreste blir ofret for karrieren. Northug virker i blant som et ensomt menneske.

Vi følger skiløperen fra skandalesesongen 2006, da han blir snytt for en plass på OL-laget og videre gjennom triumfene i VM og OL i åra som følger, fram til VM i Oslo 2011. Etter seirene på hjemmebane, fylles Northug av tomhet og lede, et ikke ukjent fenomen også blant kunstnere etter store bragder.

Raseri som tennvæske

En rekke av de største løpene til Northug skildres i egne kapitler, rike på taktiske detaljer og dramatikk i utviklingen fram gjennom løpet. Faktisk ganske spennende, selv for oss som kjenner utfallet. Kampen mot svenskene, ikke minst VM i Falun 2015, er også viet stor plass. Enkelte ganger blir språket så korthogd at det minner om sportsjounalistikk, slik som her, der skiløperen fra Mosvik tenner på søta bror:

«Og når jeg blir forbanna, da kan de likeså godt bare pakke sammen vaffelrøra og pølsegrytene, gi meg gullet og avlyse hele greia.

Når jeg blir forbanna, er det over.

Det er det svenskene aldri har skjønt.

De trodde de kunne slenge med leppa uten at det fikk en konsekvens.

Helt fint det.

Tro det.

Få meg forbanna.

Se hva som skjer

Det virker som om Petter Northugs løpebane hittil har vært som en rus av seiersvilje. Men også som om han lengter etter en form for ro i livet:

«Det kommer en tid for alt det. Og da skal jeg ta fram draktene og medaljene og se på dem, og kanskje jeg da klarer å ta alt sammen inn over meg