AKSJONEN: Bilder av dyr med store sår ble tatt under aksjonen mot en minkfarm. Aksjonistene fikk over en halv million kroner i bot. Foto: Nettverk for dyrs frihet
AKSJONEN: Bilder av dyr med store sår ble tatt under aksjonen mot en minkfarm. Aksjonistene fikk over en halv million kroner i bot. Foto: Nettverk for dyrs frihetVis mer

Debatt: Juss

Når det lovlige blir det utålelige

Hva skal vi mene om at mennesker blir straffet for å gjøre det gode, fordi bare det onde er lovlig?

Meninger

Historien om Harriet Tubman er nesten ubegripelig sterk: Den amerikanske slavekvinnen opplevde mishandling og vold hele sitt unge liv, men i 1849 klarte hun å flykte fra sin plantasje. Sårbar, på flukt, full av frykt: likevel reiste hun rett tilbake til plantasjen i Maryland for å frigi sin egen familie.

Det var begynnelsen på Tubmans heltehistorie. Hun brøt seg inn på slavegårder og slapp løs mennesker i fangenskap. Hun klarte ikke å tåle lidelsen når hun først hadde sett den. Ikke bare frigjorde hun dusinvis med slaver: Hun inspirerte en hel bevegelse: En rekke mennesker av alle «raser» fulgte hennes eksempel. Mange ble hjulpet fri fra fangenskap.

FRIGJORDE SLAVER: Harriet Tubman. Foto: NTB Scanpix
FRIGJORDE SLAVER: Harriet Tubman. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Men historien kommer med en bismak: selv langt inn i 1860-årene fortsatte slaveriet, selv om det var tydelig hvor dette gikk: Mot et slaveforbud. Men loven var klar: Frigjorde du en slave var din handling i strid med loven. Du kunne ende opp med å lynsjes, innenfor lovverket, selv om folk visste at slaveriet gikk mot slutten. Tenk deg følelsen: at noen spenner deg opp i et tre, for å ha gjort noe helt etisk og ulovlig, like før loven endres.

Slik fungerer jussen. Vårt samfunn og våre verdier endres dynamisk og trinnløst. Mens lovverket er absolutt og rigid, helt til dagen når noe brister; når alle ser at loven beskytter de sterkestes rett til å dominere de svake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slaveri er det ikke, men likevel en god samtidig parallell: Fire vanlige mennesker tok bilder av mink som ble mishandlet, med store sår, som var mer døde enn levende. De fire klarte ikke å tåle lidelsen. Empatien tok overhånd, vanskjøtselen måtte formidles. Problemet var at handlingen var ulovlig.

Pelsdyrholdet varer ikke mye lenger nå. Vi ser det alle sammen. Land etter land innfører forbud. Interesseorganisasjoner holder forbudet på armlengdes avstand så lenge det lar seg gjøre. Men det kommer. Akkurat som Tubman og hennes medhjelpere så sitt forbud komme, for 150 år siden. Samfunnet ble mer åpent, mer empatisk. Overgrepene måtte vekk.

Derfor står vi nå overfor en absurd situasjon: Den samme situasjonen som oppstår like før enhver rettighetskamp tar sitt kvantesprang, før den sårbare gruppa slipper fri.

De fire personene har gjort noe svært etisk. Og samtidig noe svært ulovlig. De har hoppet over et gjerde, løsnet tre skruer og dokumentert dyr som opplever enorme smerter. Det forstår alle som orker å se på bildene. Aktivistene har vært gjennom rettsapparatet. De har fått en bot på over en halv million. For å dokumentere noe som sannsynligvis snart er ulovlig. Veldig snart.

Man kan mene hva man vil om dyrs rettigheter, men dette reiser et interessant prinsipielt spørsmål: Hva gjør vi som sitter på sidelinjen, vi som ser på brekkstanga som lovverket representerer, som beskytter det bestandige, selv om det bestandige er både urimelig og skadelig. Vi som ser at brekkstanga snart ikke lenger klarer å holde loven oppe. Stadig flere melder seg på for å tippe vekta. Til også brekkstanga brekker. Plutselig. Og det lovlige blir ulovlig, og forbryterne blir helter.

Hva skal vi mene om at mennesker blir straffet for å gjøre det gode, fordi bare det onde er lovlig? Orker vi å sitte og vente på endring? Eller skal vi kreve endringen, slik som Harriet Tubman gjorde.