Når det svinger av symfonien

Forsøkene på å få jazz og klassisk musikk til å gå opp i en høyere enhet er tallrike, og har gjennom snart 100 år avstedkommet noen gode og mange forferdelige resultater.

Noen av de verste har oppstått i tilfeller der jazzkomposisjoner har havnet i fanget på symfoniorkestre blottet for evnen til å swinge, eller når jazzmusikere har satt seg fore å «jazze opp» klassiske perler, mens eksempelvis komponister som Gershwin, Bernstein og Stravinskij har stått for noen av de mer vellykkede idiomatiske eksperimentene.

Og midt i det hele står Duke Ellington (1899- 74).

  • «Classic Ellington» heter en CD som ganske ubemerket snek seg ut i platesjappene sist høst. Repertoaret vil dels være velkjent langt ut over kretsen av Ellington-afficionados- «Take The «A» Train», «Sophisticated Lady», «Come Sunday», «Things Ain't What They Used To Be» o.s.v.- dels består det av mindre kjent stoff, men det spesielle ved «Classic Ellington» er musikerne: City of Birmingham Symphony Orchestra under ledelse av selveste sir Simon Rattle i susende samspill med et knippe amerikanske jazzmusikere i toppsjiktet: Trompetveteranen Clark Terry, saksofonistene Joshua Redman, Joe Lovano og Bobby Watson, fiolinisten Regina Carter, pianisten Geri Allen, bassisten Peter Washington og trommeslageren Lewis Nash. Selv gamle Lena Horne (f.1917) gir stemme til tre spor, og om den ikke er som i glansdagene, er patinaen desto mer talende.
  • CBSO/Rattle er på mange måter den engelske parallellen til OFO/Jansons, der en forholdsvis ung dirigent og et uoppsiktsvekkende provinsorkester finner hverandre og gjennom 20 år tar steget inn i verdenseliten. Forskjellen er at Birmingham-orkesteret spiller i en fantastisk konsertsal, og det var der dette dusinet Ellington- og Billy Strayhorn-komposisjoner ble tatt opp på én dag da gudene må ha vært i usedvanlig groovy lune. Her spiller et symfoniorkester med ekte swingfornemmelse, tæl som ei blåserrekke fra Memphis og usentimental, skjønn strykerklang, mens gjestene fra USA leverer strålende soli og gir Luther Hendersons arrangementer og orkestrering det siste tøtsjet mot full uttelling. Resultatet blir en ren lystseilas gjennom et utvalg komposisjoner fra en av det 20. århundres største musikkfornyere. Ikke som « den riktige» måten å spille Ellington på, den finnes ikke, men utvilsomt som en av dem.