Når dikteren blir dommer

Henrik Ibsen tok ikke til motmæle etter at hans stykke «Gengangere» ble hardt slaktet av Arne Garborg i Dagbladet i 1881. Ibsen hadde da heller ikke anmeldt Garborgs forrige bok, så det var ingen grunn til å tro at Garborg var ute etter å hevne seg.

Men Garborgs anmeldelse vakte stor debatt og ble imøtegått av blant andre Georg Brandes. Og anmeldelsen huskes etter 121 år.

  • Arne Garborg er en blant utrolig mange norske forfattere som også har anmeldt bøker for dagsavisene. Denne virksomheten har mange årsaker. En av dem er utvilsomt økonomisk. Anmeldervirksomhet har brakt mangt et kjærkomment tilskudd til en slunken dikterhusholdning. Men det kan også tenkes andre grunner. Man kan rett og slett oppleve seg som kvalifisert. I beste fall har man også noe å fare med.
  • Tidligere denne uka (Dagbladet 3.9.) gikk forfatteren Michael Godø til angrep på Knut Faldbakken. Sistnevnte hadde slaktet førstnevntes debutroman i sin avis VG. Godø antydet at Faldbakken kunne ha hevnmotiver, ettersom han selv for fem år siden slaktet en roman av Faldbakken, noe Faldbakken hevder at han overhodet ikke husker. I et innlegg (5.9.) forsøker forfatter Arne Svingen å ta ondet ved rota. Han mener alle norske, skjønnlitterære forfattere bør la være å anmelde bøker.
  • Det er en lang tradisjon han dermed ønsker avviklet. Fra Amalie Skram til Tove Nilsen, fra Helge Krog til Georg Johannesen, alle har de anmeldt bøker. Dag Solstad, Tor Obrestad, Einar Økland, de har slaktet og rost. Alle husker hvor godt det var å få skryt av Johan Borgen, selve uranmelderen i norsk presse. Innen lyrikk har hele åndskamper stått mellom anmeldere som selv var lyrikere, som Paal Brekke og Jan Erik Vold. Mye er samlet i bokform. Antologier med avisanmeldelser av folk som Kristofer Uppdal, Aksel Sandemose, Johan Borgen, Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe er rene klenodier i bokhylla. Jeg hadde nær sagt: Hvem husker anmeldere som ikke selv var forfattere?
  • Gode forfattere har nå engang evnen til å formulere seg, også når de anmelder bøker. På sitt beste blir anmeldelsene de rene programerklæringer, essayistiske perler med et budskap langt utover det dagsaktuelle. Virksomheten kan nærmest være en del av forfatterutdannelsen.
  • Vanskeligheten oppstår når man kan mistenkes for å ha vikarierende motiver. Slik sett burde Faldbakken antakelig overlatt Godø til noen andre. Men forfatter eller ikke, det er bare ansikt til ansikt med seg selv man kan lodde sin redelighet. Sitt eget blikk slipper ingen unna.