Når domstolene svikter

Foran meg sitter en 50 år gammel mann. I nesten sju år og i seks rettsinstanser har han kjempet for å få se sine barn regelmessig, være far for dem. I dag åpner en ny runde i retten.

- JEG HAR SAMVÆRSRETT. Men hva hjelper det når jeg nesten ikke får se jentene? sukker far.

Noen mil unna bor mor. Også hun er sikkert ulykkelig. Sliten etter år med nye runder i rettsapparatet i kamp om tre felles barn.

Og barna?

De er ofre i et spill de ikke har hatt noen innflytelse på. Et spill hvor foreldre ikke blir enige. Og overlater en hovedrolle til mors advokat, som overfor Dagbladet erkjenner at han først og fremst ivaretar sin klients interesser. Et spill hvor de to sakkyndige Fritz Johannessen og Eli Myking avgir en rapport som kolleger avfeier som et makkverk, som likevel får en helt avgjørende betydning.

Det handler om dommere som gjemmer seg bak psykologer for å slippe å ta selvstendig stilling til en stadig større tragedie, og et rettsapparat som ikke følger opp sine egne beslutninger. Det dreier seg også om diskriminering av en far og en mann, kanskje også med islett av rasisme. For far er innvandrer. Men ikke en hvilken som helst innvandrer: Han har bodd i Norge i 25 år, har en mengde norske venner og er ressurssterk.

Saken er ikke enestående. Tvert imot. Hvert år avgjøres hundrevis av barnefordelingssaker - og menneskeskjebner - i rettssalene, under overoppsyn av en dommer. Men de oppnevnte sakkyndige, oftest psykologer, er de reelle dommerne. Og psykologi er, som vi skal se, absolutt ingen eksakt vitenskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET SIDESPRANG fra mor en høstdag i 1993 utløste det hele. Separasjon og skilsmisse fulgte - og etterhvert grove beskyldninger mot far, velkjent i barnefordelingssaker: Incest, vold, overgep.

Det hjalp ikke mor, i første omgang. Beskyldningene var grunnløse. Både byrett og lagmannsrett ga oppsiktsvekkende nok far - en innvandrer - solid skussmål som god far, bruksrett til hjemmet og den foreløpige omsorg for de tre jentene.

Men så i 1995, kommer saken igjen opp for byretten med den samme dommeren som året før. Og nå snur justitiarius Jon Karlsrud på hælen. For de oppnevnte sakkyndige psykologene, Eli Myking og Fritz Johannessen, er det absolutt ingen tvil til stede: Etter noen få timers arbeid er de skråsikre på at barna må bo hos mor, flyttes langt fra hjemstedet, skifte skole og omgangskrets. Også til tross for at far hele tida har vist samarbeidsvilje og vilje til kompromisser.

MEN DE SAKKYNDIGES rapport er et metodisk og faglig sammensurium av «partiske og fordreide observasjoner», sier nordiske eksperter:

- Min konklusjon er at de sakkyndiges rapport ikke oppfyller de minimumskrav som man må kreve i slike alvorlige saker.....Den bør derfor annulleres og det bør gjøres en helt ny vurdering i saken, skriver professor i psykologi, dr.philos. Geir Kaufmann.

Og svenske fagtopper følger opp:

- De sakkunnigrapporter som legat till grund för domstolarnas beslut är ensidiga, partiska och av låg kvalitet, skriver professor i psykologi Lennart Sjöberg, mens kollega Astrid Holgerson fastslår at:

- De sakkunniga ej forhållit sig objektiva, att deras slutsatser saknar kontrollbart underlag och att de därför inte kan tillmätas någon betydelse.

TROSS PROTESTER om inhabilitet får likevel Johannessen & Myking fornyet tillit som sakkyndige av dommerne når ankesaken kommer opp i lagmannsretten sommeren 1996. Og de fastholder naturligvis sine standpunkter, ifølge Holgerson «utan att de redovisar något sakligt vetenskapligt underlag for sine påståenden. Dette kan inte anses vara till barnens bästa».

Men det er åpenbart til domstolens beste. Far taper ankesaken, og Høyesterett avviser den seinere. Mor får den daglige omsorgen. Hun og hennes advokat Tomm Skaug har vunnet.

Tross samværsretten far er blitt tilkjent i alle rettsinstanser får han fremdeles nesten ikke se barna. Det er stadig oftere «problemer». Sykdom, praktiske problemer, samt et velkjent trumfkort: Barna vil ikke møte far og mor «vil ikke tvinge dem».

Også myndighetene forstår at ikke alt fungerer som det skal i barnefordelingssaker. Et utvalg som har gjennomgått lovverk og praksis overleverer seinhøstes 1998 sin rapport til barne- og familieministeren: De foreslår raskere saksbehandling, obligatorisk mekling og veiledning, og pålegg om at advokater og dommere skal vurdere mulighetene for å oppnå forlik mellom partene. For sakkyndige foreslås ingen endringer, men «barnas beste skal være avgjørende både for de avgjørelser som treffes og for selve saksbehandlingen».

I «VÅR» SAK GÅR det mot en ny rettssak. Først en innledende runde før jul i 1998, hvor dommeren skjærer igjennom og omsider pensjonerer Johannessen og Myking, og pålegger mor og far samvær med barna. Far føler det som en seier, og samværet fungerer noen måneder....til april 1999 da partene blir enige om en detaljert samværsrett, nøyaktig beskrevet med dato og klokkeslett for henting og bringing.

Siden den gang har far nesten ikke sett barna...Mor avlyser alle møter, barna vil ikke....

Derfor bringes saken inn for ny rettsbehandling i mai 1999. De to nye sakkyndige er plutselig «usikre på om det var riktig å frata far den daglige omsorgen i 1995 og 1996». Men Johannessen og Myking har gjort nytten, for nå er det for seint, mener de sakkyndige: Selv om far har god omsorgsevne har barna nå slått rot på nytt hjemsted, «de trenger ro og forutsigbarhet».

Men dersom de nye sakkyndige har rett i at avgjørelsen fra 1996 var feilaktig, så trenger man ikke være psykolog for å forstå at urett i et så fundamentalt spørsmål ikke bidrar til «ro og forutsigbarhet». Saken dreier seg om en fars rett til å ha samvær med sine barn. Og nå også om hva og hvem som hindrer barna i deres grunnleggende rett til samvær med sin egen far.

Men det farer de sakkyndige over med harelabb.

Og retten følger opp bjelleklangen fra de sakkyndige: Mor får beholde den daglige omsorgen. Men dommer Gunnar Hanssen fastslår også fars utvidede og svært detaljerte samværsrett.

NOEN MÅNEDER SEINERE annulleres i praksis også denne samværsretten: Samme dommer som har tilkjent far utvidet samværsrett, kommer i namsretten i praksis til motsatt konklusjon - uten at andre nye momenter er kommet til enn at samvær fortsatt ikke finner sted. Og det bærer far ansvaret for, mener dommer Hanssen, med en logikk det er få forunt å forstå.

- Barn har i utgangspunktet en lovfestet rett til samvær med begge foreldre, etter barnelovens ' 44, og foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten følges opp, skriver barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim i et brev til vår fortvilte far i juni i år. Og ønsker «lykke til» - uten å sitere artikkel 12 i FNs barnekonvensjon: «Det er statens ansvar at barn får sine rettigheter.»

- Kjernepunktet i saken er at det mer eller mindre ikke eksisterer noe samvær mellom faren og barna...Dersom samværet hadde fungert, ville saken vært helt unødvendig, skriver advokat John Christian Elden som begrunnelse for den siste anken.

- Det er som «X-files»: Man må se det for å tro det, sier far.

I dag begynner altså en ny akt i tragedien hvor både sakkyndige, advokater og dommere kanskje føler et visst ubehag? Norsk og internasjonal lov skal vel følges? Rettskraftige dommer burde vel ha litt mer verdi enn papiret de skrives på? «Rett, plikt og ansvar» er vel mer enn tomme fraser?