Når drømmer må endres

Nytt Terje Rypdal-verk med startvansker under Moldejazz.

BLÅ DRØMMER:  Terje Rypdal, Ståle Storløkken, Jon Christensen, James Lassen, Paolo Vinaccia og Marius Rypdal i aksjon i Teatret Vårt under Moldejazz i går kveld. FOTO: TERJE MOSNES
BLÅ DRØMMER: Terje Rypdal, Ståle Storløkken, Jon Christensen, James Lassen, Paolo Vinaccia og Marius Rypdal i aksjon i Teatret Vårt under Moldejazz i går kveld. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

MOLDE (Dagbladet): Det er alltid grunn til å skjerpe oppmerksomheten og finstille høreorganene når melodikriger Terje Rypdal (65) presenterer ny musikk.  

I går kveld var han på krigsstien under Moldejazz med uroppføring av «The Sound of Dreams», et verk løselig inspirasjonsutløst av gamle italienske slagere og filmen «Cinema Paradiso».

Musikken har han komponert i løpet av det siste året for et spennende ensemble av gamle og nyere Rypdal-samarbeidspartnere med spesielt bassisten Sveinung Hovensjø i en sentral rolle.

Så skjer det at Hovensjø havner på sykehus med hjernehinnebetennelse like før de to (eneste) øvingsdagene som leder opp til selve konserten. (Måtte meldingen om en viss bedring onsdag kveld vise seg å holde stikk og peke framover.)  

HELLER enn å starte en febrilsk jakt på en innhopper, valgte Rypdal å gjennomføre innstuderingen og konsertframføringen med et redusert band: organist Ståle Storløkken, elektroniker (og sønn) Marius Rypdal, trommeslagerne Jon Christensen og Paolo Vinaccia og ikke minst fagottisten James Lassen, kjent fra både Bergen-filharmonien og jazzmiljøet i Bergen.

Det er et band som i seg selv ville vært en attraksjon på en hver festival. Men da det ikke ville kunne spille «The Sound of Dreams» slik musikken opprinnelig var tenkt, måtte dyrebar øvingstid brukes til å prøve ut mulige og umulige reserveløsninger.  

NØYAKTIG hvilke grep Rypdal tok i løpet av prøvene, vet jeg ikke. Om noen forløp var luket ut og eventuelt erstattet, om deler av bassistrollen var overtatt av organist Storløkken eller elektroniker Marius Rypdal osv - uansett kan ikke akkurat den redigeringensjobben ha vært enkelt eller morsomt for komponisten.  

Men som publikummer på en uroppføring er man gullfisken som ikke kjenner til noe annet hav enn den bollen den svømmer i. Og jeg medgir: Om det ikke var for kunnskapen om at Hovensjø var tiltenkt en sentral rolle i konserten, ville jeg ikke ha savnet ham, eller for den saks skyld noen bassist overhodet.

SIGNATUR:  Terje Rypdal fylte sitt nye verk med kjente Rypdal-elementer, deriblant «signaturtonen». FOTO: TERJE MOSNES
SIGNATUR: Terje Rypdal fylte sitt nye verk med kjente Rypdal-elementer, deriblant «signaturtonen». FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Det er privilegiet ved å høre splitter ny musikk uten å behøve å måle den mot «fasiten».  

FOR meg ble «The Sound of Dreams» mest av alt ytterligere en variant av «the sound of Rypdal». De rocka crescendoene mot klimaks, de lange skimrende svevene, de vakre melodilinjene og den rytmiske uroen (det er MYE og mangefarget rytmisk uro i Christensen/Vinaccia) og signaturtonene fra Rypdals gitarer — det var på plass, melodisk vakkert og dvelende spenningsfylt.

James Lassens fagott, både klanglig og melodisk, ble den lille genistreken i helheten.

Stemningsmessig knyttet på et vis Lassen tråden fra «In A Silent Way» til largoen i Dvoraks 9. symfoni, selv om den siste tilhører oboens, ikke fagottens rike. Det var uvant, overrumplende og veldig, veldig fint. 

MIDT i det timelange hovedverket kom kveldens pussigste innslag. Mens resten av bandet forholdt seg rolig, lissom-søkte Paolo Vinaccia seg langs frekvensskalaen på en gammel radio og fant fram til italienske slagere som han i tur og orden akkompagnerte «live» på trommer med voldsom entusiasme.

Sekvensen — en uttalt hyllest til «Cinema Paradiso»? - var morsom en stund, men ble i lengste laget og fant vel egentlig ikke den organiske plassen i konserten som den formodentlig var tiltenkt, kanskje som en direkte følge av omkalfatringene.  

DEN siste halvtimen av konserten bød blant annet på en tøff Rypdal/Storløkken/Vinaccia-trio og en slags avsluttende jam som aldri kom helt i gang. Om denne halvtimen ble hektet på for å gjøre konserten lang nok etter eventuell nedkapping av hovedverket, aner jeg ikke, og for min del fungerte den mest som et greit ekstranummer og ikke som et naturlig konsertklimaks.    

Men kanskje var denne ubalansen symptomatisk for en konsert som forhåpentligvis kan gjentas med opprinnelig tiltenkt besetning, godt innøvd og justert på grunnlag av de erfaringene Rypdal sitter igjen med etter en uroppføring som i flere forløp bar bud om et betydelig større potensial enn det som ble forløst.