Når du ikke er der

Blindheten i «Blind» speiler en gjenkjennelig frykt, og et gjenkjennelig håp.

FILM: Alle frykter vel iblant å bli overlatt til mørket. Men «Blind», Eskil Vogts ambisiøse og intrikate regidebut, handler også om blindheten som forsterker av frykten som allerede er der, i folk i sin alminnelighet.

Det er en film om hukommelse og om skapende prosesser, den tilbringer mye tid på metaplanet. Men mest av alt handler det om redsel, og, så klart, om kjærlighet.

Sjonglerer
Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) er nylig blitt blind. Hun har gjort leiligheten hun deler med ektemannen Morten (Henrik Rafaelsen) til et rede der hun sitter ved vinduet og dikter opp historier. Iblant tror hun at Morten ikke har gått på jobb likevel, men sitter og følger med på henne.

I en parallellhistorie blir den ensomme pornostorforbrukeren Einar (Marius Kolbenstvedt) betatt av en fremmed dame i bygården (Vera Vitali). Så blir det klart at Einar og den fremmede er figurer i en historie Ingrid dikter opp. Så blir Morten en birolle i historien om Einar, og det hele blir litt mer komplisert igjen.

Vogt sjonglerer lett, men nå og da går en ball i bakken. Presentasjonen av den triste hverdagen til Einar er overraskende gjengs, stereotyp i sin skildring av urban utenforfølelse. Men historien om Ingrid overrumpler og beveger. 

Fantasier om livet
Ingrid er nedtrykt og desorientert. Hun vil være sensuell, men vet ikke om mannen ser på henne når hun kler av seg, om han smiler. Hun vet ikke om fingrene hans på tastaturet besvarer jobbmailer, eller er midt i frustrerte sexchatter. Iblant lar hun en slags hevnlyst gå utover sine egne fiksjonsfigurer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Usikkerheten er en ekstremvariant av alles usikkerhet: Du vet ikke hva du baserer livet ditt på, hva den andre gjør når han eller hun går ut av døren. Den forelskede og den sjalu har forskjellige fantasier om hva som skjer når de ikke er til stede, men ingen av dem vet.

Må stykkes opp
Det er som om denne ytterst gjenkjennelige tilstanden, alle de alternative virkelighetene én person vurderer, ikke kan tre klart frem uten at historien stykkes opp og hentes ut av det realistiske. Vogt har eksperimentert med slike grep i filmene der han har skrevet manus sammen med Joachim Trier, «Reprise» og «Oslo 31. august». Her tar han det enda lenger, på en forseggjort og symboltung måte som gjør at en hører dønningene fra den franske nybølgen og romanene til Alain Robbe-Grillet.

Ellen Dorrit Petersen får vist stor rekkevidde. Hun har både en romvesenaktig fjernhet og en sovne-på-sofaen-hverdagslighet, alt med den prøvende tilnærmingen til en person som ikke er fortrolig med sitt eget liv. Og når hun og Vogt henter ned alle sjonglørballene, merkes det hvor både allmenngyldig og optimistisk denne spesielle fortellingen er.

Anmeldelsen ble første gang publisert etter den europeiske premieren på «Blind» under filmfestivalen i Berlin tidligere i februar.