JOURNALIST OG FORFATTER: Joan Didion har skrevet essays, romaner og skuespill/filmmanus. For memoarboka «De magiske tankers år» vant hun i 2005 den prestisjetunge National Book Award for non-fiction. Foto: TIDEN
JOURNALIST OG FORFATTER: Joan Didion har skrevet essays, romaner og skuespill/filmmanus. For memoarboka «De magiske tankers år» vant hun i 2005 den prestisjetunge National Book Award for non-fiction. Foto: TIDENVis mer

Når du leser boka hennes, vil du ha mer av alt

Joan Didion skriver om sorgen etter datterens død.

ANMELDELSE: Med en whisky i hånden - og midt i en utlegning - faller Joan Didions ektemann og samarbeidspartner gjennom førti år sammen over middagsbordet og dør, i 2003.

Fortellingen om livet deres blir til «De magiske tankers år» (2005), som kommer bare noen måneder før også parets eneste barn dør.

Én sorg legger seg på en annen, og Didion skriver sorgmemoarbok nummer to, «Blå kvelder,» om livet med og uten datteren. Nå foreligger den på norsk.

Anklager
Didion ser tilbake på livet med adoptivdatteren Quintana, som ekteparet fikk da hun var spedbarn. Hun forteller om adopsjonen, datterens bryllup og oppholdet på sykehuset på slutten av Quintanas 39-årige liv.

Scener fra Quintanas oppvekst vises frem, som da femåringen ringer en psykiatrisk institusjon for å få greie på hva hun skal gjøre hvis hun blir gal, eller henger opp lappen «Mammas uttalelser:» «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»

Når Didion nærmer seg selvanklager i boka, er det likevel ikke fordi ekteparet konstant arbeidet og skrev (også om datteren, det er et tema for seg). Men fordi hun ikke tidligere så hvem datteren var:

«Det som har vært ukjent til nå, det jeg gjenkjenner på fotografiene, men som jeg ikke så da de ble tatt, er de skremmende dype og grunne partiene i uttrykket hennes, de kvikksølvkjappe humørskiftene.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frykt
Quintana dør i 2005. Hva hun dør av er noe uklart, her er Didion vag. Datteren har hatt septisk sjokk, hun er hjerneoperert. Tidligere har hun fått flere diagnoser, borderline er en av dem, og hun drikker for mye, skriver Didion kort.

Når du leser boka hennes, vil du ha mer av alt

Heller ikke arten av relasjonen mellom mor og datter kommer klart fram. Didion vekker nysgjerrigheten om forholdet, men tilfredsstiller den ikke. Alt hun ikke forteller er påtrengende til stede.

Kanskje vil Didion ha det slik - utydelig og dermed fremdeles forfatterens eget, på et vis - eller kanskje var det slik. Kanskje var forholdet distansert. Didion lar oss ane at frykten for å miste var så stor at den sto i veien i forholdet til datteren. Ikke minst fryktet hun ved adopsjonen: «Hva om jeg ikke klarer å elske dette barnet?» Så hun arbeidet og arbeidet.

Nå retter hun, som ofte før, lyset mot seg selv: «Var jeg problemet? Var jeg bestandig problemet?»

Dilemma
Tematiseringen av mor/barn/arbeid/skriving, gjør det fristende å trekke frem en annen nestor, Märta Tikkanen. Likhetene mellom de to forfatterne er mange:

Begge er født midt på trettitallet, begge er skarpe og politiske skribenter innenfor både journalistikk (Didions essaysamling «Slouching Towards Bethlehem» (1968), med den legendariske åpningssetningen «The center is not holding», plasserte henne blant de såkalte ny-journalistene og regnes i dag som en klassiker for sitt bilde av det kulturelle klimaet i USA på sekstitallet) og skjønnlitteratur.

Begge har en utpreget sans for det rytmiske; hos Didion sett som dramatiske gjentakelser i teksten - av retoriske spørsmål, og av Quintanas uttalelser.

Men mens Didion uttrykker at hun ikke satte arbeidet til side for barnet, sier Tikkanen: «Jeg var ikke et øyeblikk beredt til å velge bort barna.» I et annet intervju sier hun: «Jeg kan heller ikke skrive når barna mine har det vondt.» Forfatterne velger helt ulike strategier i en kjent konflikt, fra litteraturen og livet: Barna eller skrivingen, familielivet eller kunsten?

Mer!
Enten den er villet eller ei: Det er en avstand i det Didion skriver om datteren. Når hun sier 'jeg greier nesten ikke skrive dette',føler ikke leseren det. Didion tolker/leser datteren, trekker frem det hun skrev, det hun sa, ordene hun brukte. Det er en intellektualisert tilnærming. Didion skaper orden ved å konstruere en (litterær) historie av et (følelsesmessig) kaos.

Det kontrollerte og tilbakeholdte i boka er, i tillegg til den matte glamouren som ligger over Didions liv, med på å skape et ønske om mer i leseren. Mer om Didion og datteren, mer om USA i syttiåra, mer om livet på filmsett i Hollywood, om solnedgangståken i Malibu, om slettesnoken i den åpne corvetten. Selv Didions bilde av den demoraliserende alderdommen og omgivelsenes infantilisering av et menneske, er god lesning. Om mennesket som alle dør fra; ektefelle, barn, venner, tida.

Alt ønsker man mer av når man leser Didion. Det er en god følelse.