SLETT MINE TIL GODT SPILL:  Styreformann Gunn Wærsted og  telenor sjef Sigve Brekke
på onsdagens pressekonferanse etter uenigheten om konsernsjefens fremtid.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
SLETT MINE TIL GODT SPILL:  Styreformann Gunn Wærsted og telenor sjef Sigve Brekke på onsdagens pressekonferanse etter uenigheten om konsernsjefens fremtid. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Det årlige Telenor-bråket

Når du opererer i verdens mest korrupte regimer, er du ikke ren

Sigve Brekke kan ikke få sparken fra Telenor for å gjøre det han gjorde i Asia. Det var jo derfor han fikk jobben.

Kommentar

Telenor er ett av de største og mest fremgangsrike selskapene i norsk historie. Det må sies hver gang det stormer rundt Telenor, og det er jo ikke så sjelden. I nyere tid har det skjedd så jevnlig at det begynner å bli en førjulstradisjon, og bråket sammenfaller gjerne med Nobels fredsprisutdeling, som Telenor er en hovedsponsor av. Det er praktisk for pressen. Dermed kan hovedpersonene intervjues på vei inn og ut av prisseremonien om siste nytt i maktkampen mellom administrasjonen og staten, om opsjonsavtaler og korrupsjonsanklager.

Men altså, viktig å huske, det handler om ett av de største og mest fremgangsrike selskapene i norsk historie, og man kan gjerne føye til; når skal statlige eiere slutte å behandle Telenor som om telegiganten er en liten pølsebod på Youngstorget? Det er også en del av ritualet, at eksperter som forstår seg på Telenor belærer politikere om aksjeloven. Det er i grunnen noe for alle i Telenors juledrama.

Årets utgave handlet igjen om hvorvidt sjefen skulle gå, men etter årene med Jon Fredrik Baksaas burde pressen ha lært seg at Telenor-sjefer går ikke av når pressen vil. Eller en gang styreledere og statsråder vil.

Riktignok har ikke Sigve Brekke rukket å opparbeide seg den samme politiske immunitet som Baksaas hadde, men han var den håndplukkete arvingen og har vært sjef for Telenors oppsiktsvekkende ekspansjon i Asia i mange år. Faktisk var det hans Asia-erfaring som gjorde ham til et soleklart valg som etterfølger, ble det sagt da næringsminister Monica Mæland kom med det evige kvinnemaset som bare viste hvor lite hun skjønner, ifølge ekspert villig til å si høyt at det bare er en håndfull menn, kanskje i hele verden, som er i stand til å lede et av de største og mest fremgangsrike selskapene i norsk historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter Vimpelcom-skandalen satte man for sikkerhets skyld to advokater til å sjekke Brekkes rulleblad. Det viste seg at de også burde ha sjekket CVen, men ellers fant de ingen overraskelser, ble det i går gjentatt på en pressekonferanse ute på Fornebu som oppklarte en gang for alle at Telenors konsernsjef selv bestemmer når han vil gå av.

Informasjonen om Brekkes operasjoner i Asia har likevel uroet Telenors nye styreleder, Gunn Wærsted, som ifølge lekkasjer til Dagens Næringsliv siste uke er upopulær i Telenor-administrasjonen fordi hun maser så mye om informasjon. Wærsted ba dessuten Brekke om å gå av, så hun er typisk en som blander seg inn i ting hun har noe med. Den slags oppførsel finner ikke Telenor seg i. Brekke sa selvfølgelig, nei, det vil jeg ikke, da sladrer jeg til styret. Det er mulig han også truet med å holde pusten til styret ga seg, men det sier ikke lekkasjene noe om siden de ikke synes å ha Wærsteds versjon av hva som har foregått i ett av de største og mest fremgangsrike selskapene i norsk historie denne høsten.

Den versjonen virker det derimot som Monica Mæland og regjeringen har siden Gunn Wærsted fortsatt har deres tillit og støtte. Det kan til og med hende at største eier deler styreleders vurdering, noe som slett ikke er uvanlig, vil til og med ekspert skeptisk til statlig eierskap innrømme.

Men hva skal en statlig eier gjøre? Regjering etter regjering av ulike farger har sendt norske flaggskip ut i verden, vel vitende om hvilke korrupte regimer de opererer i og må tilpasse seg. Å la seg sjokkere over at Telenor har vært innblandet i korrupsjon i gjennomkorrupte land, er bare dumskap. Det er langt på vei uunngåelig hvis man ønsker å ekspandere så aggressivt som Telenor har gjort de seinere åra i en ny og lukrativ bransje. Har eieravdelingen og ansvarlige politikere fulgt med, vet de hva som foregår, ellers har de ikke gjort jobben sin.

Så hvor går grensen for hva den norske staten kan leve med og fortsatt bare kalle det en dårlig vurdering? Kan Telenor sponse militære i Bangladesh som er notorisk kjent for menneskerettsbrudd? Kan man operere med datterselskaper som ikke følger selv mangelfulle arbeidsmiljølover og hvor arbeidere dør og blir invalidisert? Hvor blind kan staten være som eier når man er nødt til å se?

Toleransen virket betydelig mindre bare for noen år siden, som da Statoil-sjef Olav Fjell fikk fyken for en klassisk bestikkelse nede i systemet. På sin plass. Men hadde det skjedd i dag?

Nulltoleranse for korrupsjon betyr ikke at det ikke skjer. Spørsmålet er om vi har systemer til å håndtere det, som Gunn Wærsted sa.

Det er fortsatt høyst uklart om et av de største og mest fremgangsrike selskapene i norsk historie har det. Eller om systemet gjelder for alle.