SEINT I NORGE: Taylor Swift (bildet) ble utgitt i Norge fire måneder etter at plata gikk til topps i USA. For dårlig, mener Dagbladets kommentator. FOTO: SCANPIX/AP
SEINT I NORGE: Taylor Swift (bildet) ble utgitt i Norge fire måneder etter at plata gikk til topps i USA. For dårlig, mener Dagbladets kommentator. FOTO: SCANPIX/APVis mer

«Når ei plate er ute i USA, bør den være ute i Norge også»

Dagbladets musikksjef kommenterer.

Gamle platebransjefrustrasjoner blir som nye i det stormfulle kjølvannet etter Pirate Bay-dommen. På begge sider av bordet.

Den 18-årige bloggeren Even (@evensr) skapte verdensomfattende twitter- og bloggstorm i forrige uke etter et frustrerende møte med iTunes-butikken da han forsøkte å kjøpe en ny Dave Matthews Band-plate. Der fikk han beskjed om at plata bare var tilgjengelig i USA, og formulerte sin frustrasjon på twitter lik en tyrefekter som vifter med det røde teppet: «Typisk! Ikke klag over piratkopiering». Hvorpå Warner Music Norges A&R-ansvarlige Terje Pedersen i et feberhett twitterøyeblikk kalte Even en drittunge. Oops.

Støyen rundt det som nå er kjent som #warnerfail og #drittunge i de sosiale mediers verden, overskygger at dette faktisk er et høyst relevant eksempel på musikkbransjens saktmodige omstillingsevne. Her er ikke platebransjen alene synderen, det er like gjerne artistenes management som står i veien for et veldig basalt og veldig fornuftig krav i hele fildelingsdebatten: at musikk må bli tilgjengelig i hele verden samtidig.

Den håpløst gammeldagse «ett-territorium-om-gangen»-måten å lansere musikk på, er direkte anakronistisk i det globale landsbylivet. En gang i tida var det sikkert en fornuftig måte å gjøre ting på — en artist sliter med å være på tv-show og i lokale medier over hele verden samtidig — men det er ikke slik at platene dør om de gis en mykere release og er tilgjengelig fram til promostøtet settes inn. Slike forsinkede lanseringer skaper ikke bare en forståelig forbrukerfrustrasjon, men den underbygger nettopp bildet av en musikkbransje som nekter å ta den nye verden innover seg og helst ønsker å gjøre ting slik de alltid har gjort det.

Det mest åpenbare eksempelet fra det siste året er det unge countrypopstjerneskuddet Taylor Swifts «Fearless»-album, som ble gitt ut 11. november i USA og som gikk rett til topps på Billboards Top 200 albumliste. Hun lå på toppen av lista i månedsvis, men albumet ble først gitt ut i en utvidet «internasjonal utgave» i Norge nærmere fire måneder seinere. Mens etterspørselen og oppmerksomheten rundt Swift tok helt av, så norske Universal seg nødt til selv å importere plater fra sitt eget morselskap i USA. Smart system.

Samme problematikk gir seg utslag i at nesten alle hip hop-plater har importstatus i norske platebutikker i uker og måneder fordi de gis ut først i USA. I spill-, film og tv-bransjen er problemene nøyaktig de samme. Du kan ofte få tak i komplette sesonger med populære serier i USA før de i det hele tatt har hatt tv-premiere i Norge. Kundefrustrasjon og tilgjengelighet gjør ikke at ulovlig nedlasting eller piratkopier blir legitimt. Men det gjør det utvilsomt mer fristende.