Når en debatt blir til sladder

VI OPPLEVER at de prinsipielle debattene som har rast de siste ukene, som en konsekvens av problemer i tilknytning til vår dokumentarfilm «Valborg i Nyksund», er interessante og konstruktive. Når kurator for Kunst i Nordland, Per Gunnar Tverbakk i en replikk 28. juni inntar en holdning og en posisjon som «beskytter» for «den som ikke har makt over fortellingen» - den objektiverte, må vi reagere. Dette er på mange måter et ukorrekt og derfor til dels modig valg. 26. juni stilte Nora Ceciledatter Nerdum spørsmålstegn ved kvaliteten i det redaksjonelle arbeidet Kunst i Nordland ved Tverbakk har utført. På hvilken måte er kunstnernes juridiske og opphavsrettslige rettigheter og øvrige interesser tatt vare på? Har oppdragsgiver meglet i tilstrekkelig grad? Bør ikke en oppdragsgiver innta en medierende rolle i en komplisert konfliktsituasjon? «Valborg i Nyksund» kom i stand etter at vi ble invitert til å produsere et kunstverk i møtet med et nordnorsk lokalsamfunn under tittelen «Kunstneriske forstyrrelser». Vi registrerer at Tverbakk ikke plukker opp denne hansken. Den er kanskje for forstyrrende?

SPØRSMÅLET om filmen burde destrueres stiller vi oss uforstående til av prinsipielle grunner. Filmen eksisterer som åndsverk og er derfor beskyttet av åndsverkloven. I beste fall er Tverbakks forslag om å destruere kunstverket (Kulturnytt NRK 7. juni) en tankeløs uttalelse i presset situasjon som han forhåpentligvis kunne vært foruten. Vi har under hele prosessen med verket forholdt oss til hovedpersonen i filmen. Hovedpersonen selv godkjente verket både i forkant og etterkant av vår eneste offentlige visning av filmen (6.6.2004). Da hun nå i vår ikke ønsket mer støy og oppmerksomhet omkring sin person, valgte vi i tråd med verkets humanistiske intensjoner å legge en klausul på verket som hindrer offentlig visning, foreløpig inntil videre. Verket fortsetter derfor å eksistere, men med regulering av bruk.

VI HAR aldri ønsket å skape alt dette bråket rundt hovedpersonen i filmen. Denne oppmerksomheten har på mange måter stigmatisert en flott dame som offer. Dette står i sterk kontrast med intensjonene i vår film, hvor vi forsøker å fremstille en varm, sterk og humoristisk kvinne. Det bør være et tankekors at Kunst i Nordland ved Tverbakk i såfall har bidratt til den fullendte objektivering ved å parkere hovedpersonen i vår film som statist i en offentlig mediedebatt, som tidvis har vært preget av unødvendig sterke ord.Vi finner det unødvendig og sårende av Tverbakk å komme med insinuasjoner i sin replikk i Dagbladet. Vi erkjente allerede i fjor høst at det kan ha vært utilsiktede uklarheter i dialogen med familien, som så igjen kan ha resultert i følelsesmessige reaksjoner. Dette er vi lei oss for. Men nettopp av hensyn til hovedpersonen og av anstendighet overfor familien finner vi det upassende å diskutere denne type private forhold på hovedstadspressen debattsider.