Når en dikter skal fylle TV-skjermen

Et program som verken blir god dokumentar eller effektiv teater.

Å formidle litteratur på TV er en utfordring. Problemet illustreres årlig når priskandidatene skal billedlegges foran Bragepris-utdelingen, og nærmest ukentlig i de etter hvert altfor sleivete og forutsigbare bokbad-samtalene til Anne Grosvold. En tredje form er det klassiske forfatterportrettet, som kan løses på mange måter. I det siste har NRK vist to glimrende eksempler på reportasjer rundt nålevende diktere: for det første det suverene portrettet av Georg Johannesen som nylig ble sendt, for det andre den britiske dokumentaren «Man at the Bottom of the Sea» om Axel Jensen, som nærmest ble vist «i all hemmelighet» seint på kvelden i NRK2 sist torsdag. Reprisen mandag på NRK1 er lagt til det lite seervennlige tidspunktet 23.20.

Undertekst

Felles for begge disse programmene var at de lot bildene og kommentarene tale for seg, mens reporteren gjorde seg mer eller mindre usynlig. Dermed fikk vi effektive rapporter, fulle av velredigerte kommentarer og bilder som overlot viktige poenger til underteksten, der de hører hjemme. Seeren fikk selv oppdage og oppleve det som ble fortalt. Men hva gjør man når dikteren som skal portretteres for lengst er død? Når det ikke engang fins filmbiter av ham fra hans levetid? I NRK har man en seiglivet tradisjon på dette området. Man finner skuespillere som likner sånn passe på objektene, f.eks. Ibsen eller Hamsun, og lar dem spille ut tablåer og antatte nøkkelscener fra dikterens biografi. Resultatet blir en bastard, og programmene blir verken gode dokumentarreportasjer eller effektivt TV-teater.

Voksfigurer

I to timer lar Oddgeir Bruaset oss i programmet «Arne Garborg - diktar og debattant» følge Garborg fra fødsel til død gjennom tematiske kapitler. For det første er programmet springende i fortellerstilen. Første episode begynner på en merkelig måte to ganger, og «Haugtussa»-tablåene dukker opp igjen og igjen i forskjellige sammenhenger. Men først og fremst blir programmene tynget ved at de baserer hele oppbygningen på scener fra Garborgs liv. Både Arne og Hulda vandrer omkring som hardt sminkede voksfigurer og framfører oppkonstruerte dialoger. Å etablere identitet for en skuespiller under slike omstendigheter er selvsagt håpløst. Snarere veksler spillet mellom ufrivillig komikk og pinlig overspill, f.eks. når Garborg belmer i seg øl eller ruller seg i lyngen. Han har sikkert gjort begge deler, men det må være måte på å understreke poengene.

Glem teateret

Programmene fungerer best når eksperter kommenterer (først og fremst Willy Dahl og Tor Obrestad) og når bildene er begrenset til dokumentarmateriale eller landskapsbilder (uten skuespillere). Alternativet hadde vært å glemme teatereffekten og spadd opp mye større mengder svart-hvitt-foto, filmbiter, dokumentarmateriale, tegninger osv. som kunne angitt tidsstemninger og latt dem veksle med naturbilder. Deretter økt antall kommentatorer og redigert dem stramt. Maskerade kan man med fordel overlate til en som behersker kunsten, for eksempel Trond Kirkvaag.