Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Skolevegring

Når en grevling begynner å grave

Det skal lite til for at et barn eller en ungdom faller ut av skolen – og lite for å få de tilbake. Sosialarbeidere sier at det ikke er elevene som ikke passer inn, men skolen som skyver dem ut, ja spytter dem ut.

FANGET AV SKOLEN: Jeg har basert teksten i min nye bok «Grevlingdager» på hvordan jeg opplevde skolen og på både mine og andres erfaringer med skolevegring, skriver forfatter Gro Dahle. Foto: Privat
FANGET AV SKOLEN: Jeg har basert teksten i min nye bok «Grevlingdager» på hvordan jeg opplevde skolen og på både mine og andres erfaringer med skolevegring, skriver forfatter Gro Dahle. Foto: Privat Vis mer
Meninger
Gro Dahle
Gro Dahle Vis mer

Da jeg var barn, var jeg en skikkelig grevling, en som gjemte meg bak sofaen, en som rømte inn i skogen, en som grov meg ned i tanker, en som gjemte meg under senga, en som stakk av fra skolen. Og jeg var en skikkelig skolevegrer. Det vil si: jeg var på skolen, men jeg mistrivdes sterkt. Jeg grudde meg til skolen hele ferien, grudde meg til skolen hele helga. Alt handlet om skole. Når jeg var der og når jeg ikke var der.

Jeg ble ikke mobbet – ikke da, ikke som liten, ikke på skolebussen, ikke i klasserommet, ikke ute i friminuttene. Alle sa jeg var blid på skolen, at jeg var flink, at jeg smilte.

Jeg sa ikke noe om det hjemme heller, ikke mye i hvert fall, for jeg skulle ikke klage, men jeg sa at jeg hadde vondt i magen, og det hadde jeg. Jeg kom hjem med skolebussen og hadde magesmerter, magekramper, magen knøt seg i knuter, og jeg måtte legge meg, lå på siden i senga og strevde med å puste.

Da kom katten og la seg inntil meg eller oppå magen min. Den mól, purret og mól til alle knuter løste seg opp, da reiste den seg, hoppet ned på gulvet og gikk sin vei, og jeg kunne sette meg opp og være frisk igjen.

I friminuttene stakk jeg av fra den strengt bevoktede skolegården. Jeg sneik meg av gårde og gjemte meg i skogen ved siden av skolen, lette etter ildsalamandere under steinene, så etter frosker og padder, oppdaget biller under barken på trær.

Og så ble jeg oppdaget, jeg prøvde å komme meg unna, prøvde å løpe vekk, men jeg ble fanget gang på gang og måtte sitte igjen på et avsperret område av plenen sammen med de umulige guttene, det var bare jeg som var jente, rømlingen. De måtte holde øye med meg, så jeg ikke skulle stikke av igjen.

Kaia, datteren min, hun som har tegnet den visuelle fortellingen i «Grevlingdager», trivdes heller ikke på skolen, hun fikk en så sterk generell angst i skolesituasjonen at den i perioder fikk psykotisk tyngde. Verken skolen, Kaia selv eller vi som var foreldre forsto dette, skjønte hvor alvorlig det var, for hun var høflig og blid på skolen, og hjemme slapp både angsten og forvrengningene taket.

Fra fjerde klasse var hun mindre og mindre på skolen, og selv om det ble en bedre skolesituasjon da hun skiftet skole til en liten grendeskole, endte vi etter hvert opp med å ha hjemmeskole.

Andre vi vet om, har hatt skolevegring på andre måter. Ei jente reagerte psykosomatisk og fikk høy feber opp mot førti hver skoledag ved ti tida og måtte hentes hjem, men da hun kom hjem, ble hun straks frisk, feberen forsvant på nesten magisk vis. En gutt jeg vet om, låste seg inn i skapet før skolestart og satt der til skolen var over. En annen kravlet ned med hodet først i en sovepose og ble liggende der som en larve fra klokka åtte på skolemorgenene og kom ikke ut igjen før lagt utpå dagen. Det fins også de som skriker og hyler, de som slår seg vrange.

For noen handler skolevegringen om mobbing og utestengning, for andre handler det om sensitivitet for lyd, støy, lukter og sosial belastning, for andre igjen handler det om kjedsomhet og en følelse av meningsløs oppbevaring, og for noen sier kroppen ifra med feber, hodepine, magesmerter, dette er kroppens språk, og kroppen har ingen ord, bare uttrykk.

Noen reagerer også med slitenhet og kanskje til og med en generell utbrenthet, å ikke orke å komme opp av senga, ikke orke lys eller lyd, å ikke orke stemmer, bare ligge i senga i et mørkt rom.

Ofte begynner det på mellomtrinnet og ungdomsskolen. Spesielt jenter har perioder med skolevegring på videregående, og mange får sekundære psykiske problemer i tillegg til mistrivsel.

Det er vanskelig å gjøre noe med skoleproblematikk slik som skolevegring, og grupper med terapeuter og sosialarbeidere som jobber med skolevegring og dropout på ungdomsskolen og videregående, snakker om at det ikke er barnet eller ungdommen som ikke passer inn, men skolen som skyver barn og ungdommer ut, nærmest spytter dem ut, at det ikke er plass for dem, ikke skole for dem.

Mange går det bra med, tross mange år med skolevegring og mange år med kamp, men noen faller ut av skolen, og da er det lett å havne i risikomiljøer og i risikoatferd, i kriminalitet, rus eller passivitet.

Jeg jobbet med kulturkontoret i Halden på et femårig prøveprosjekt for å hjelpe risikoungdom som hadde falt ut av skolen og videre ned i risikomiljøer, tilbake igjen. Vi gjorde skrivekurs og lesekurs, musikkurs og bibliotekskurs, og i løpet av et år, var den lille gruppen av risikoungdom på årets kurs, ute av risikoområdene sine. Den viktigste erfaringen var at hvis barn og ungdom faller ut av skolen, så faller de også ofte ut av samfunnet og ut av mulighetene framover.

Det sier noe om hvor alvorlig det er, og at det er viktig å ta dette på alvor, være i forkant, prøve ut metoder, samarbeide, flekse litt på regler og rammer for å få til gode skolehverdager og en skole som flere elever kan trives med.

Ofte må skolebiblioteket ta imot barn og ungdommer ved å skape alternative skoledager og tilby tilfluktsrom og rømningssted. For der tilbys en annen skolesituasjon, mindre støy, mindre mas, færre mennesker – og ikke minst bokopplevelser, å gjemme seg bak hyller og inne i ei bok.

Da jeg jobbet med «Grevlingdager» brukte jeg barn og ungdommers egne historier og ord, lånte situasjoner og mageknip – og min egen og Kaias erfaring. For å konkretisere situasjonen har jeg en allegori om en gutt som blir mer og mer en grevling, som graver seg ned og ikke vil på skolen, for skolen er ikke for grevlinger.

Men hvordan forandre skolen, hvordan tilrettelegge den, slik at skolen også passer for grevlinger? Jeg håper på en skole som kan strekke seg ut og prøve å imøtekomme elevene – og kanskje gjennom samtaler finne ut hvordan elever som ikke passer inn, kan finne seg en plass i skolen likevel. At en skole som i utgangspunktet ikke passer for grevlinger, kan lage plass for grevlinger – og invitere grevlinger til å lage en grevlingskole på egne premisser innenfor skolens vide rammer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media