OVERVURDERT? Karin Fossum har fått beskjed fra Aftenpostens anmelder om at hun er overvurdert. Det kan hun sikkert leve med, men hvorfor benytter Erik Bjerck Hagen anledningen til å feie over hele forfatterskapet? Foto: NTB Scanpix
OVERVURDERT? Karin Fossum har fått beskjed fra Aftenpostens anmelder om at hun er overvurdert. Det kan hun sikkert leve med, men hvorfor benytter Erik Bjerck Hagen anledningen til å feie over hele forfatterskapet? Foto: NTB ScanpixVis mer

Når en kritiker begår «mord» på en hyllet kriminalforfatter

Professor gir Karin Fossum kritikk så hatten passer.

Kommentar

Enhver som anmelder bøker i avisene, vet at dette er en subjektiv virksomhet. Selv om man har massiv lesning bak seg og kanskje i mange år har studert litteraturvitenskap, kommer man ikke utenom elementer som smak og behag. Noen sannhet fins ikke. Kritikeren må riktignok begrunne sine preferanser og argumentere for dem. Det kan han eller hun gjøre mer eller mindre overbevisende.

Sist søndag ble nok flere enn undertegnede overrasket over tonen i Erik Bjerck Hagens anmeldelse av Karin Fossums nye roman i Aftenposten. Under overskriften «Et overvurdert forfatterskap» hevder han at Fossums stil er «for lite merkverdig og engasjerende» og at Rivertonklubbens kåring hennes roman «Elskede Poona» som nest best og hennes posisjon som den «fremste kriminalforfatter gjennom tidene» er «et mysterium».

Hvem er Bjerck Hagen? Enkelte trodde kanskje han var en ung brushane som gjerne ville markere seg med å høvle en anerkjent forfatter ned til passe størrelse. Men, nei, jeg hadde nær sagt dessverre. Bjerck Hagen er professor i litteratur ved universitetet i Bergen. Han har skrevet en bok om kritikk og vært med på å kåre «den norske kanon 1900-1960». Mest engasjert er han i såkalt litteraturvitenskap, altså forskning på litteratur. Men prisverdig nok sitter han ikke bare i elfenbenstårnet og grubler, han er også aviskritiker.

Som sådan viser han ingen nåde. Han avfeier Karin Fossum og hele hennes forfatterskap, med hennes nyeste bok, «Formørkelsen», som eksempel. Selvsagt må det være Bjerck Hagens soleklare rett å mene at Fossum skriver som om hun selv «har gått lei av sin fortelling og sine personer». Bjerck Hagen argumenterer ellers for Fossums elendighet med noen løsrevne sitater, uten å ta i betraktning at disse er tillagt forskjellige personer i boka, og altså ikke er forfatterens kommentarer. Men nok om det.

Videre holder Bjerck Hagen fram den høyst perifere krimromanen «The Alienist» av Caleb Carr som et eksempel til etterfølgelse, i tillegg til Jim Thompsons klassiker «The Killer Inside Me». En utmerket bok, men den har null relevans i forhold til «Formørkelsen». I en debatt med Dagsnytt atten med Tom Egeland, gikk det fram at Bjerck Hagen har lest to romaner av Fossum. Foruten «Formørkelsen» har han lest den sterkt prisbelønte «Elskede Poona» (2000). Den syntes han var bedre, men argumenterte på pussig vis med at den er dårligere enn mange andre norske romaner fra samme epoke. Han har altså ikke lest «Hviskeren» (2016), som mange framholder som Fossums mesterverk.

Hvis Aftenpostens mann har rett, så tar brorparten av andre norske Fossum-anmeldere feil. Det gjør også én Bragepris-jury, to Rivertonpris-juryer, en Gumshoe-jury (beste europeiske roman), en Glassnøkkel-jury (beste skandinaviske roman), en Amalie Skram-pris-jury, en Martin Beck-award-jury, pluss juryer i Los Angeles Times, Dagbladet og den samlede norske Rivertonklubben, i det hele tatt. Dette kan Bjerck Hagen fastslå etter å ha lest to romaner av et forfatterskap som teller atten romaner, to novellesamlinger og tre diktsamlinger. Man spørs seg uvilkårlig: Hva slags forskning, enn si vitenskap er dette? I kriminallitteraturen leter man etter motiver. Her må man kunne fastslå at det er meget uklart.