Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren ved Cathrine Sandnes:

Når en norsk statsminister taler om litteratur, griper jeg til nærmeste pute

Selvskryt på særnorsk nivå

FLU HARTBERG
FLU HARTBERG Vis mer
Meninger

Når man, som meg, ofte kjenner på en overraskende sympati for distrikter og perifere strøk, er det sjelden man tenker det er en uting å være «provinsiell». I de fleste sammenhenger vil man tvert imot tenke at det er det provinsielle ved oss nordmenn, at vi kommer fra hver vår utkant og ikke helt har lært å føre oss sånn som i Paris og New York, som binder oss sammen.

Men noen ganger, som når den norske statsministeren åpner bokmessa i Frankfurt, kan man komme til å føle seg pinlig berørt over de overdådige mengdene selvgodhet som pipler fram mellom linjene.

De av dere som prioriterte å følge Norge-Romania på tv framfor Erna Solbergs tale om litteraturens betydning, valgte utvilsomt rett. Så sant dere ikke har en særskilt interesse for å høre om hvordan litteratur kan brukes til å reflektere over mangler og feil ved andre samfunn og tidligere tider.

Mens vi – og her er det uklart om «vi» er «vi nordmenn», «vi som er på bokmessa i Frankfurt» eller «vi – statsministeren» – jobber for fred og forsoning.

Ifølge Erna er vi «upartiske, men aldri verdinøytrale. Vi fremmer internasjonal rett og menneskerettigheter». Og i dette møter «vi» motstand. Vi står dessuten for verdier som «rettsstat, demokrati, ytringsfrihet og forpliktende internasjonalt samarbeid».

Dessuten må vi «anerkjenne og håndtere utfordringene» ved globaliseringen, siden «flere og flere føler at de ikke har fått del i gevinstene». Vi og dem, der altså. Vi som er på den riktige siden av lov, moral og globaliseringens velsignelser. I motsetning til dem som ikke ser seg tjent med det samme som oss. Nøyaktig hva dette har med litteratur å gjøre, er ikke godt å si. Men vi skjønner i hvert fall at vi nordmenn som er i Frankfurt representerer veldig mange gode verdier.

I Erna Solbergs lesning blir verkene til Shakespeare, Ibsen, Baldwin og Orwell redusert til eksempler på hvor galt det var før. Åsne Seierstads «To søstre» og forfatterne bak «Skamløs» fremstår som en slags brukslitteratur som «kan hjelpe oss til å bli tryggere i egen kultur og de verdiene vi står for».

Og Olav H. Hauge og Goethe blir brukt som litterært garnityr for å kamuflere at dette egentlig er den samme talen hun bruker når hun selger inn Norge til reiselivsnæringen i utlandet.

Det er taler som dette som stadig får meg til å lure på hvorfor folk i bokbransjen syns det er så stas å få besøk av notabiliteter. Til en viss grad kan jeg forstå entusiasmen for Mette-Marits tilstedeværelse, både fordi hun fremstår som genuint interessert i litteratur og fordi det utvilsomt øker den tyske interessen for den norske paviljongen.

Det er i hvert fall ikke hennes feil at det en litt under snittet interessert leser av kongestoff har fått med seg av litteraturtoget, er at kronprinsessen snakker ut om lungesykdommen sin. Jeg skjønner også at det er hyggelig å møte kulturministeren, siden hun – i motsetning til forgjengeren med brunost, kvikk lunsj og en høyst mangelfull forståelse av Ibsen – er en pasjonert leser.

Heldigvis for oss som er opptatt av litteratur og lesning holdt Erika Fatland og Karl Ove Knausgård hver sin briljante tale litt senere på kvelden. Den første med brodd, tydelig tilstedeværelse i en verden som er mye større enn Norge og en sterk bevissthet rundt privilegiet som følger med det å kunne lese og ha tilgang på bøker.

Den andre med en svimlende sammenbinding av vitenskap og mystikk, matematikk og poesi, det levende og det døde, djevelen og moderniteten. Når man hører de to norske forfatterne, som representerte de faktiske hovedpersonene under åpningen, er det ingen tvil om at norsk litteratur holder et betydelig høyere nivå enn norsk politikk.

Om ikke annet var kontrasten mellom forfatternes tankesprang og Erna Solbergs ubehjelpelige forsøk på å pakke inn svulstigheter i litterære referanser, en demonstrasjon av hvorfor vi trenger gode forfattere som skriver og tenker på norsk.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media