Post-rockens framtid? Post Malone på Wireless Festival, Finsbury Park i London, Juli 2017. Foto: NTB scanpix
Post-rockens framtid? Post Malone på Wireless Festival, Finsbury Park i London, Juli 2017. Foto: NTB scanpixVis mer

Ukas Vers: Post Malone & 21 Savage - «rockstar»

Når en småtrist Post Malone hoier om å «pule modeller», er det omtrent så langt fra sex som du kan komme

Når rappen vender seg mot rocken, blir det selvsagt ekstra gjevt å være hvit rapper.

Rappen er den nye rocken, sier du? Heldigvis ikke. Rap er rap. Men høsten 2017 er det påfallende at den nye rappen ligner mer og mer på rock, og at de nye artistene som dukker opp stadig oftere befinner seg i skjæringspunktet mellom emo-rock og rap, eventuelt emo-rap og rock.

Stadig sjeldnere har jeg bruk for denne musikken - jeg ville ikke hørt på XXXTENTACION om han hadde reddet kattunger ned fra trær på fritida. Likevel finnes det definitivt gull også på denne dynga. Lil Uzi Verts «XO Tour Life» er for eksempel en av det siste årets definitive hits, og sannsynligvis en fremtidig klassiker. Som vi har snakket om i denne spalten før, satte den store meningsløsheten i amerikansk rap inn allerede før Donald Trump, nærmere bestemt da det ble tydelig at den svarte presidenten ikke kunne vokse inn i himmelen, eller at han i det minste kom til å gjøre det uten oss. At det meste er mørkt og innadvendt nå, og at selv de mest renskårne hyllestene til penger og voldsmakt virker merkelig desillusjonerte, burde strengt tatt ikke overraske oss.

I 2017 kan det virke som om den eneste legitime drømmen om overskridelse i rapverdenen er den om å være en rockestjerne. Kanskje fordi det å være en rockestjerne oppfattes som noe mer universelt (les «hudfargeoverskridende») enn å være en rapper. At dette skjer i en popmusikalsk epoke der det finnes langt flere viktige og relevante rappere enn det finnes rockestjerner, forteller oss at i hvert fall en del av disse rapperne nå sikter mot den hegemoniske rollen «rockestjernen» har spilt i den vestlige kulturen siden midten av 1950-tallet. Men samtidig kan det oppstå endel merkelige, ironisk-nostalgiske ekkoeffekter underveis.

Ta for eksempel «rockstar», en låt som straks føk til topps på den internasjonale Spotify-hitlisten da den ble sluppet for bare en uke siden – i skrivende stund topper den også den norske lista. «rockstar» er (enda) en raplåt om å være en rockestjerne, men med en vri, ettersom artisten bak den, Post Malone, er så uforskammet hvit.

Debutsingelen hans «White Iverson» – en låt som for øvrig er langt bedre enn de fleste rap-forståsegpåere vil tillate seg å anerkjenne – handler om å identifisere seg med en svart basketballstjerne. Post Malone blir stadig beskyldt for å appropriere svart kultur, rett og slett ved å oppføre seg som om den er et slags koldtbord han kan plukke det han vil fra, i et slags slacker-aktig selvrealiseringsprosjekt uten nevneverdig fallhøyde. Lite hos Malone vitner om innsikt i at rap som kunstform har vokst frem under særlige kulturelle betingelser han personlig aldri har kjent på kroppen.

Til gjengjeld er han kanskje den første hvite rapperen som kan tillate seg å være søt og avslappet offentlig. Når Post Malone smiler, smiler han liksom med hele fjeset. Fraværet at hvit skyldfølelse med tilhørende overkompensasjon er trolig Post Malones viktigste kvalitet som rapper. Jeg ville lyve hvis jeg ikke sa at det igrunnen er ganske befriende.

Dette gjør ham også ekstremt salgbar på et amerikansk marked, ikke minst etter at de store plateselskapene har skjønt at de må finne nye måter å «hjelpe de riktige sangene» oppover hitlistene på, i en tid da streamingøkonomien er på vei rett til værs. Post Malones topp ti-hit «Congratulations» er den stolte innehaver av et av de svakeste Quavo-versene i manns minne («Huncho and Post Malone (ayyy) / I've got to play on my phone (ayyy)», men låta har likefullt ligget høyt på listene i hele 38 uker nå.

Det er ennå for tidlig å si hvordan «rockstar» kommer til å gjøre det på Billboards Hot 100, men jeg blir ikke overrasket om den viser seg å gå helt til topps. At låta gjestes av forrige ukes Vers-objekt, 21 Savage, som fortsatt ligger høyt på listene, kan neppe skade. Han tilfører tekstur, tyngde, og et snev av klebrig fare, på godt og vondt. Først et par lyttinger inn skjønte jeg at han faktisk skryter av å pule ei jente til hun skriker «no màs!» – ikke mer! – en formulering som utelukkende gir meg ubehagelige assosiasjoner, og som jeg mistenker at bare kan ha sluppet igjennom fordi ingen torde å ta den telefonen til Camp Savage.

Likevel er «rockstar» en låt det for det meste er lett å like – og da altså spesielt om man ikke lytter altfor nøye til hva som faktisk sies. Jeg har spilt den ganske mye selv i det siste, og låta er et ypperlig eksempel på hvordan noe kan være fint og dritt på samme tid. Beaten er en light-versjon av Mike Will Made It og Metro Boomin, og melodiene og fraseringene befinner seg i skjæringspunktet mellom Future og Rae Sremmurd, om man bare trekker fra smerten og legger til litt trendy livslede.

Men det høres ut som moderne hiphop, bassen treffer der den skal, og låta fungerer mye bedre enn den strengt tatt burde gjøre. Mye takket være de mange smarte små vriene Malone legger inn i refrenget, der «piller» blir det langt søtere og nesten ufarlige «pillies», og et rim som «rastas» // «shottas» // «grrra-ta-ta-ta» fremføres som om ingen dyr eller mennesker på noen måte har blitt skadet under innspillingen av låten. Når en småtrist Post Malone hoier om å «pule modeller», er det omtrent så langt fra sex som du kan komme mens du samtidig snakker om sex: fullstendig lukt- og svettefritt.

Det mest interessante ligger derfor i måten Malone, som hvit rapper, nærmer seg rocken på, liksom fra motsatt kant av det 21 Savage gjør. For der Savage tar for gitt at det fine med å være rockestjerne er at man kan gjøre hva pokker man vil, er Malones vers fullt av... rockehistorie. Det er nesten som om han tror han skal opp til eksamen, for her kommer klisjeene på løpende bånd, som klisjeer:

«Switch my whip, came back in black
I'm startin' sayin', «Rest in peace to Bon Scott» (ayy)
Close that door, we blowin' smoke
She ask me light a fire like I'm Morrison (ayy)
Act a fool on stage
Prolly leave my fuckin' show in a cop car
(ayy)
Shit was legendary
Threw a TV out the window of the Montage
Cocaine on the table, liquor pourin', don't give a damn
Dude, your girlfriend is a groupie, she just tryna get in
Sayin', «I'm with the band» (ayy, ayy)
Now she actin' outta pocket, tryna grab up on my pants
Hundred bitches in my trailer say they ain't got a man
And they all brought a friend (yeah, ayy, ayy, ayy)
»

For 21 Savage tilbyr rockestjernestatusen frihet fra fortiden. Etter at han havnet på hitlistene trenger han ikke selge dop, og kan heller gå på fest med jenter som hopper i bassenget uten BH. For Post Malone kommer rocken derimot med et ansvar og en tradisjon han føler at han må forvalte, i kraft av å være en hvit artist. Kanskje er det derfor 21 Savage virker så fornøyd, mens Post Malone synes så melankolsk? Noen tung melankoli er det uansett ikke, bare en kledelig trendy en. Når verset avsluttes med hundre kjæresteløse, rimelig sugne damer i traileren til Malone, tipper det over i parodien. For det viser seg at alle de hundre har tatt med en venn. To hundre kjæresteløse damer, altså. I traileren.

Han kan tillate seg slikt. Det blir bare søtt. For Post Malone synes åpenbart at det er stas med rock. Han er superstjerna som mest av alt er en fan, akkurat som deg og meg. Rockestjernemotivet åpner for at Post Malone kan spille trygt, som på hjemmebane. Han kan uansett mer om The Doors enn 21 Savage. Og der ute finnes det nok av lyttere som kommer til å elske det faktum at de nå for første gang kan kjenne igjen alle referansene i et rapvers.

Så får det heller være at det er fint lite rock i betydningen «opprør» i «rockstar». Rock er her, dypest sett, en form for kitsch: en uendelig rekke tv-apparater som slenges uopphørlig fra verandaen, helt uten konsekvenser. 21 Savage vet det nok, for i åpningen av verset sitt kaller han seg «popstar», ikke «rockstar», liksom med et flir om kjeften, som om han vet at hei hei hei og hi hi hi / det er jo rappen som har kommet for å bli.