Kasakhstan

Når en sultan går frivillig

Kasakhstans president trekker seg frivillig fra sin stilling. Det er på en måte et godt tegn for stabilitet i det politisk skjøre Sentral-Asia, skriver Morten Strand.

FREDELIG MAKTOVERDRAGELSE: Kasakhstans nye president Kassym-Jomart Tokajev gir avtroppende president Nursultan Nazarbajev en medalje under en seremoni i parlamentet onsdag. Foto: REUTERS / NTB Scanpix
FREDELIG MAKTOVERDRAGELSE: Kasakhstans nye president Kassym-Jomart Tokajev gir avtroppende president Nursultan Nazarbajev en medalje under en seremoni i parlamentet onsdag. Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

En president som vinner valg med 97. 7 prosent av stemmene, blir enten sittende til han dør, eller han blir styrtet i kupp eller revolusjoner. For sånn er livets lov for autoritære politiske ledere og diktatorer. Det var derfor overraskende da Kasakhstans president Nursultan Nazarbajev - som fikk nettopp 97. 7 av stemmene ved valget i 2015 - trakk seg fra stillingen som president tirsdag kveld. Den formelle overdragelsen av makt ser ut til å skje salomonisk, og uten de spenninger vi så da Usbekistans eneveldige president Islam Karimov døde i 2016.

Men ingen ting trenger å være slik det tilsynelatende ser ut i den politiske kulturen i det post-sovjetiske Sentral-Asia. Så når en sultan med fornavnet Nursultan går frivillig fra landets aller høyeste embete, så skjer det i Kasakhstans tilfelle på den måten at den første embetsgjerning til etterfølgeren Kassym-Jomart Tokajev, er å foreslå at landets hovedstad Astana bytter navn til Nursultan, slik han gjorde onsdag. Sånn ser vi konturene av en kommende personkult rundt Nazarbajev som han i alle årene han var president i hvert fall et stykke på vei klarte å styre unna. Den nye presidentens første embetsgjerning var altså å gjøre homage til den gamle kongen.

Med et delvis unntak for Kirgisistan så er den politiske kulturen i de sentral-asiatiske landene preget av eneveldige herskere som bygger sin makt på at landets øvrige maktpersoner har personlig lojalitet til herskeren. Som de minst utviklete av de sovjetiske republikkene har moderniteten gått de sentral-asiatiske landene hus forbi. Politiske valg er en skinn-prosess uten faktisk innhold, noe Nazarbajevs oppslutning i valget i 2015 viser. Demokrati er et begrep folk flest ikke har noe forhold til, med unntak for i Kirgisistan, der det har vært gjennomført demokratiske valg med reelle politiske alternativer. Og politisk opposisjon straffes ofte med fengsel.

Kun på ett vis er Kasakhstan moderne. Og det er nettopp når det gjelder hovedstaden Astana, som var en søvnig provinsby før den plutselig ble hovedstad i 1997. Oljepenger har smurt økonomien slik at Astana framstår som en hyper-moderne by med skyskrapere som strekker seg mot himmelen. Men skinnet bedrar. Bildet av modernitet i hovedstaden er bare noe som er klistra utenpå.

Nursultan Nazarbajev ble partisjef i sovjetrepublikken Kasakhstan i 1989. Da landet ble selvstendig med Sovjetunionens oppløsning i 1991, ble han forfremmet til å være helt sjef i et plutselig selvstendig land. Nazarbajev har ikke helt sluppet tømmene i landets styring. I 2010 ble han utnevnt til landets leder på livstid, og han fortsetter å styre Kasakhstans nasjonale sikkerhetsråd. Som for andre despoter er det maktpåliggende å hindre straffeforfølgelse av seg selv og familien.

Nazarbajev har unngått fristelsen å gjøre dattera Dariga Nazarbajeva til sin etterfølger. Hun har vært visestatsminister, og vist politiske ambisjoner. Men i motsetning til Karimovs datter Gulnara Karimova i Usbekistan, som er i korrupsjonens aller øverste divisjon, og som utfordret sin far med en ekstravagant livsstil som til slutt felte henne, så har ikke Nazerbajeva på samme måte utfordret sin far, eller krevd politisk makt. I hvert fall så langt vi vet.

Ved ikke å utfordre til dynastisk maktoverdragelse så viser Nazarbajev vei i Sentral-Asia. Og kanskje viser han også vei i en annen retning? For Nazarbajev har et veldig nært forhold til den russiske presidenten Vladimir Putin. På noen måter er han også Putins læremester. Som Putin har han etablert et statsbærende parti som er 100 prosent lojalt. Sammen har de manøvrert mot å gi det autoritære et skinn av demokrati, og olje smører samfunnet så det ikke knirker for mye, selv om Russland selvsagt er vesentlig mer europeisk enn Kasakhstan.

Og kanskje kan måten Nazarbajev har abdisert på bli en modell for Putin? Den russiske presidenten må etter konstitusjonen gå av i 2024. Han er da 71 år, og hvis han skal «låne bort» makta, slik han gjorde til Dmitrij Medvedev fra 2008 til 2012, så er han 77 år når han eventuelt skal velges igjen i 2030. Da kan det være mer fristende å gå av om fem år slik grunnloven krever, for å lede et nasjonalt sikkerhetsråd, og fortsatt holde i tømmene, uten å ha det daglige ansvaret.

Man må i denne sammenheng uansett kunne si det med den svenske dramatikeren August Strindberg, som i skuespillet Ett drömspel fra 1902 uttrykte en fornemmelse som også dengang var utbredt: «Det är synd om människorna».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.