TOM KRISTENSEN (1893-1974): En av sin generasjons største danske lyrikere og romanforfattere, blant annet med boka "Hærverk" på samvittigheten. Han var også en innflytelsesrik bokanmelder.
TOM KRISTENSEN (1893-1974): En av sin generasjons største danske lyrikere og romanforfattere, blant annet med boka "Hærverk" på samvittigheten. Han var også en innflytelsesrik bokanmelder.Vis mer

Når er kritikeren best? Når han slakter eller hyller?

Uansett hva han gjør, blir det som regel galt.

Kommentar

ÅLBORG (Dagbladet)

Jeg sitter på en kro i Danmark og leser aviser. Fortsatt fins papiraviser, både lokale og nasjonale, å hygge seg med. Avisa Nordjyske Stiftstidende for eksempel. Den holder seg med en såkalt «dagens kritiker». En alminnelig leser. Avisa har fått en mann som heter Søren Vraa til å komme med kritiske innspill. Han liker det meste. På spørsmål om hva han liker «mindre godt», svarer han: «Jeg var i godt humør, da jeg læste dagens avis, og kunde ikke finde noget negativt at skrive om

Slike lesere skulle det vært flere av, tenker jeg. I mitt liv som journalist i Dagbladet er det ytterst sjelden jeg har møtt slike folk. Som avismann må man venne seg til å være hoggestabbe, ellers må man finne på noe annet. Mens jeg sitter med avisbunken, får jeg for eksempel en tekstmelding, fra et anonymt telefonnummer: «Jeg er nettopp ferdig med siste boken til Horst. Du likte boken og belønnet den med 5. Jeg har kjøpt min siste bok av Horst. Så dårlig var denne boken. Nå må du skjerpe deg. Kan ikke gi 5 til en bok han karen her ikke liker

Hva er bokanmelderens jobb? I Politiken finner jeg et referat fra et debattmøte i avisas regi, nettopp om litteraturkritikk. Jeg leser at den kjente anmelderen Lars Bukdahl har uttalt seg om kritikerens «blodrus», kanskje det som på norsk kalles «blodtåke». Kritikeren hengir seg med vellyst til hånlige og ironiske formuleringer mens han eller hun slakter i vei så blodspruten står. En av deltakerne i debatten, forfatteren Mikkel Thykier, beskyldte anmelderne for å «omtale litteraturen i stedet for å gå på oppdagelsesferd i den». Han holdt på ordet i tjue minutter, før han reiste seg og forlot møtet - til publikums forbløffelse.

KUNST OG KRITIKK: Theodor Kittelsen (1857-1914) tegnet kritikeren som en belærende pave, med den pjuskete kunstneren vassende i rennesteinen ved siden av seg. Vis mer

Mer kreativ var anmelderen Tue Andersen Nexø. Hun tok oppgaven på alvor og delte ifølge Politikens referent sin gjerning i tre: 1) Å skrive for folk som aldri kommer til å lese boka. 2) Å berike leseopplevelsen for de som leser den. 3) Å delta i den løpende debatt om hva som kan passere som litteratur. Et godt utgangspunkt, og noe man selv kan kan skrive under på.

Onsdag denne uka sto et innlegg på trykk i Dagbladet av bokklubbveteran og redaktør Marius Aronsen. Han forbauser seg over at to bøker, Jo Nesbøs «Tørst» og Torkil Damhaugs «Glasshjerte», kan få så sterkt motstridende vurderinger i VG og Aftenposten. Dette illustrerer selvsagt «anmelderiets subjektive natur», skriver Aronsen, men også at «krimlitteraturen i dag er mer mangfoldig enn mange romanlesere tror, den gir mulighet for ulike forståelser». Her kan jo motsetningen mellom meg og min ukjente sms-kritiker tjene som illustrasjon. I parantes bemerket: Han burde holdt seg til VG.

Spørsmålet om kritikkens funksjon og dens autoritet kommer ikke til å bli endelig besvart med det første. Vurdering av kunst er selvsagt en sterkt subjektiv virksomhet, men bør samtidig utføres med erfaring og kyndighet. Jeg går til Pilegaard Antikvariat, alene en grunn til å besøke Ålborg; en bruktforretning av den gode, gamle sorten, med velsorterte bøker fra gulv til tak over to etasjer. Der finner jeg Tom Kristensens «Bøger, Bøger, Bøger» (1961). Om anmelderne skriver han:

«De er de første læsere, fortroppen, helst elitetroppen, med hvem kunstneren oplever sit første møde med publikum, og dette møde er altid farligt for kunstneren; thi i dette nu staar hele hans skæbne som kunstner og menneske paa spil, i dette nu skal han blive sig selv bevidst

Store ord. Og stort ansvar. Det er ikke rart at nettopp Kristensen skrev en av Nordens mest berømte romaner, om en aviskritiker som i frustrasjon over tilværelsen gjorde et tappert forsøk på å drikke seg til døde, vekk fra «det hele», som danskene så presist uttrykker det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook