Oslo  20120517.
17. mai-feiring på Karl Johan hvor Norges lengste barnetog bestående av de fleste Oslo-skoler går opp til slottsplassen og forbi Slottet torsdag. Fra slottsbalkongen vinker kongefamilien.
Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
Oslo 20120517. 17. mai-feiring på Karl Johan hvor Norges lengste barnetog bestående av de fleste Oslo-skoler går opp til slottsplassen og forbi Slottet torsdag. Fra slottsbalkongen vinker kongefamilien. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Når er man norsk nok?

Det er ikke stamtavla som avgjør om man er norsk eller ikke, men verdiene man lever etter.

Meninger

Snart er det 17. mai, vår nasjonaldag. En dag som symboliserer frihet, samhold og stolthet. Landet rundt går barn og voksne stivpyntet ut med flagget i hånda for å feire og gå i tog.

I kjølevannet av Aftenposten sin portrettserie #JegErNorsk har det kommet flere reaksjoner fra de som mener at det etnisk norske folk er i ferd med å vannes ut og at man ikke lenger kan være stolt av sine egne uten å bli kalt rasist. Enkelte har sagt at det å fremheve etniske minoriteter som nordmenn nærmest er et overgrep mot "ekte" nordmenn. Det er sinte folk som slår stamtavla si i bordet i frustrasjon over at den tilsynelatende ikke betyr noe lenger.

Jeg er etnisk-norsk, patriot og over gjennomsnittet stolt av landet mitt. Hver gang det kommer gjester fra utlandet til Norge så bruker jeg tiden effektivt på å snakke hull i hodet på dem om hvor flott og fint alt er her og hvordan jeg ikke kunne drømt om å bo noe annet sted.

Når jeg skryter av landet mitt så er det ikke blå øyne, blondt hår og en stamtavle som går tilbake fjorten generasjoner jeg skryter av. Det er de norske verdiene, tradisjonene og hvordan vi stiller opp for hverandre. Jeg forteller om hvordan vi håndterte tiden etter 22. juli. Jeg pleide å fortelle om hvordan selv politiet er ubevæpnet her. Om helsesystemet, sosialtjenester, lav arbeidsledighet og et samfunn med lite polarisering og få konflikter.

Sannheten er at biologien og stamtavla vår kun spiller en rolle i vårt eget liv og ikke i møte med andre mennesker. Når var det egentlig sist man vurderte naboen eller kollegaen etter fargen på øynene, huden og håret? Jeg setter pris på de som hilser, smiler og som stiller opp for hverandre. De som viser raushet, samhold og omsorg.

De siste årene har jeg blitt kjent med hundrevis av nordmenn med minoritetsbakgrunn som jeg med hånden på hjertet kan si at er dobbelt så norske som meg. De har tatt til seg de norske verdiene med hjertet og sjelen. Det er de som banker på hos naboen når de har laget for mye mat for å invitere på middag. Det er de som ofrer all fritiden sin til frivilligheten og stiller opp for de svakeste i samfunnet. De er gode mennesker, gode nordmenn.

I den samme perioden har jeg møtt flere etniske nordmenn som har slått i bordet med stamtavler som knuser selv kongens med ca 1000 år, men som er intolerante, hissige og absolutt ikke inkluderende. De har ingen av de verdiene som gjør meg stolt av å være norsk. De bærer ikke med seg noen av de norske tradisjonene som gjør at verden ser mot oss i beundring. De er norske kun i passet og ikke i væremåte. Det er disse som føler identiteten sin er truet av mangfold. 

Selv vil jeg trekke frem blant annet Faten Mahdi Al-Hussaini som er villig til å ofre livet sitt for å forsvare Norge fra ekstremisme. Fatima Almanea som er journalist, politiker, samfunnsdebattant og en bauta i frivilligheten i Nord Trøndelag. Alt dette på kav Verdaling. Isra Zariat som tørr å utfordre tabuer og ukultur uredd og med klar stemme. Muniba Ahmad som argumenterte for hvorfor hun er mer norsk enn Hege Storhaug med knallgode argumenter.

En annen jeg vil trekke frem som virkelig har vist raushet, hjertevarme og ekte norsk kjærlighet i 2015 er Petter Stordalen. Han har sett de samme bildene av et krigsherjet Syria som oss andre og sa tydelig ifra hvis det er sengeplasser som hindrer oss i å ta imot flere flyktninger så skal de få bo gratis hos han. Dette er det Norge jeg er stolt av. Folk som bryr seg og som stiller opp for hverandre.

Det er mye som var annerledes i 1950, 1960, 1970, 1980 og 1990. Men, vi lever i 2015 nå og jeg vil at dere skal spørre dere selv. Hvem er det egentlig som er mest norsk? Er det de som ikke viser norske verdier i praksis men som har en stamtavle som kan dateres tilbake til vikingtiden eller er det for eksempel den norske muslimske ungdommen som rørte en hel verden da de etter terrorangrepet mot synagogen i København valgte å slå ring rundt synagogen i Oslo? Valget er enkelt for meg og Obama i hvert fall. 

Spør dere selv. Hvem er det vi ønsker skal representere landet vårt? Er det menneskene som bærer de gode verdiene med seg i alt de gjør eller er det de som lener seg tilbake på hva forfedrene kanskje eller kanskje ikke gjorde? Jeg er også stolt av mine forfedre som kjempet mot nazistene under krigen. Jeg er bare like stolt av ungdommen som kjemper for de samme verdiene i dag. Uavhengig av bakgrunn.

Å være norsk er ikke nasjonaliteten som står i passet. Å være norsk er ikke å kunne vise frem en imponerende stamtavle. Å være norsk er å ta til seg og videreføre de verdiene, tradisjonene og den væremåten som gjør oss stolte av landet vårt. Det er dette som gjør at vi tar til gatene uansett vær hver eneste 17. mai. Eller, hva mener dere?