Når et folk drepes

Bare i løpet av året 1942 tok Nazi-Tyskland livet av 2,7 millioner jøder. Ofrene var totalt uskyldige: barn, kvinner og menn, oldinger og spedbarn. Deres eneste forbrytelse var å ha befolket jorden. Jødene ble myrdet i fjellgrøfter i Ukraina; de ble skutt, hengt eller slått i hjel på åpne plasser i Baltikum; de ble masseeksekvert i Russland, etter å ha gravd sine egne graver, av dødsskvadroner i nært samarbeid med Wehrmacht. Og de ble sultet i hjel i ghettoer og i tog eller båt fra Vest- og Nord-Europa, senere fra Hellas, Slovakia, og Ungarn. Ikke minst ble de gasset i hundretusener i den dødsleir hvis navn alltid vil hefte ved den tyske nasjon: Auschwitz.

Endlösung var et forsøk på å drepe ethvert individ av jødisk byrd, ned til siste spedbarn. Det var et massemord i høyt oppdrevet tempo, nøye uttenkt og teknokratisk planlagt ved hjelp av blant annet IBM-kort, vet vi nå, av effektive hjerner under Adolf Eichmanns ledelse. Folkemordet forutsatte bevisst inndrillet moralsk kulde og ideologisk fanatisme i det tyske administrative og politiske elitesjikt. Det var avhengig av samarbeid med den samlede våpenmakt, en aktivt antisemittisk befolkning (eller i alle fall en passivisert kontrollert) - og totalitære politiske forhold.

Det nazistiske statlige rasedrapet på Europas jøder fikk på 1990-tallet en forferdelig aktualitet. Tiårets erfaring med folkemord i det tidligere Jugoslavia og i Rwanda og Burundi økte samtidig bevisstheten om de historiske forløperne for massevold på hele grupper. Studiefeltet folkemord er i dag en egen disiplin i grenseområdet mellom historie, samfunnsvitenskap og religionshistorie. Det bør danne grunnstammen i forskningen på det kommende folkemordsenteret på Villa Grande.

Vårt bilde av denne tiden er under stadig endring. Ta de første etterkrigsårenes fortolkning av de jødiske ofrenes tilsynelatende motstandsløshet overfor sine forfølgere. Dette inntrykk er i dag avløst av en bred litteratur om de jødiske samfunnenes oppstander og aksjoner, både innenfor og utenfor ghettoer og konsentrasjonsleirer. Denne litteraturen har åpenbart et helt nytt bilde av jødisk protest, ofte av heroisk karakter. Så langt er denne reaksjonen kommet at det er oppstått en motvind: Like skjevt som det er å beskrive jødenes passivitet, er det å fremstille tragedien som ofrenes heltehistorie.

Og studier av ofrene må balanseres med en dypere forståelse av de nazistiske forvaltningsapparatenes beslutninger fram mot den «endelige» løsningen: hvem mente hva når, og med støtte av hvem? Gjennom involvering av det eksisterende statsbyråkrati lyktes det naziregimet å smelte «normal» (ikke nødvendigvis morderisk) antisemittisme - slik den hadde ligget der i Tyskland i årtier - om til et vanvittig utryddelsesprogram, i konkurranse om Førerens gunst.

11 millioner jøder sto på utryddelsesprogrammet. Hele tiden lå den rasistiske ideologien til grunn. For den som vil forstå, er det en oppgave av første rang å rekonstruere det mentale univers som drev nazistene. Hitler og hans menn projiserte sine begreper om det absolutt gode og det absolutt onde inn i respektive germanerdom og jødiskhet. Man behøver ikke undervurdere moderne samfunnsfenomener som byråkrati og teknologisk effektivitet og den økonomiske og politiske krisen i Weimar-republikken for å forklare nazismens radikaliserte jødehat. Men uten den nazistiske ideologien ville aldri Endlösung ha funnet sted i den form vi kjenner.

Ideologiens sentralitet viser seg først og fremst ved at den statsdrevne forfølgelsen ble prioritert framfor alle nyttebetraktninger, for eksempel vis-à-vis jødene som arbeidskraft i krigsindustrien. Her ligger det historisk nye ved jødeutryddelsen: terrorens forrang framfor alle andre formål, også krigsviktige arbeider. Sammen med dybden i overgrepene - alle jøder skulle drepes - gjør dette Endlösung til et folkemord uten klare forløpere i Vesten, skjønt viktige mønstre av folkemorderisk karakter ble mobilisert av den ungtyrkiske juntaen mot armenerne i 1915. I moderne tid kommer massakrene i Rwanda og Burundi antakelig nærmest.

Parallelt med denne voksende fokuseringen på motstand og den nazistiske ideologien har forskningen omkring Endlösung de senere år samlet oppmerksomhet på betingelsene for individuell moralsk handlekraft og assistanse til de forfulgte. Den fantes også. Ny er for eksempel Tzvetan Todorovs studie «The Fragility of Goodness» (Princeton, 1999), som viser det nett av tilfeldigheter og individuell moralsk handlekraft som reddet de bulgarske jødene. Den ortodokse kirken i Bulgaria og landets intellektuelle står blant annet igjen med mange laurbær.

På samme måte utgjør i dag den brede debatten om «Generalplan Ost» , nazistenes gigantiske plan for folkemord og folkeforflyttinger fra Polen og Leningrad til Krim, en ny forskningsfront. Den «endelige» løsning av jødespørsmålet sees mer og mer innenfor denne horisont, som et forsøk på å skape det nye tyske livsrom i øst. Jødene, stappet sammen under umenneskelige forhold i ghettoene i «Generalguvernementet», Rest-Polen, ble overflødige og måtte drepes. «Ost» var en plan for ariesering og utbytting drevet gjennom av det nazistiske byråkrati i direkte kontakt med ministeriene i Berlin. Dette sterkt «rasjonelle» element i byråkratiet og radikaliseringen av antisemittisme får i dag fornyet fokus gjennom lokalstudier fra Frankrike, Hviterussland, østre Galicja og Litauen. Disse studiene gjør den gamle debatten om administrativt kaos (funksjonalisme) og bevisst målsetting (intensjonalisme) som årsaker til nazimyrderiene uaktuelt.

Vi tror vi kan nok om denne jødiske tragedien, som samtidig er hele menneskehetens tragedie. Det er feil. Vi vet for lite.

I virkeligheten vil enhver som begynner å konfrontere seg systematisk med det svenskene kaller «Förintelsen», gå fra sjokk til sjokk. For informasjon er ikke kunnskap, kunnskap ikke innsikt. Vi har antakelig for mye informasjon om holocaust, for lite innsikt. Og det er informasjon og ikke innsikt som ofte fører til overmetthet og emosjonell tretthet.

Her ligger dilemmaet for alle som med gode hensikter vil holde minnet om denne tragedien levende, av respekt for ofrene, og til folkeoppdragende formål. Noen ganger er taushet mer talende enn informasjon.

7. januar 1945 frigjorde Den røde hær Auschwitz. Da var det omkring 8000 utsultede igjen i barakkene. SS hadde gjort det de hadde rukket for å dekke til alle spor, blant annet sprengt vekk de fleste krematorier. Det viste i alle fall en slags skyldbevissthet. Som moralsk nullpunkt er holocaust en moralsk katastrofe for Tyskland som bare stalinismens terror kommer i nærheten av i omfang og dybde.

Samtidig flyttes årsaksfaktorene for Endlösung lenger og lenger bak i historien. En viktig forløper var de europeiske plyndringstoktene i kolonialismens tidsalder. En interessant side ved den store litteraturen om det 20. århundres grusomheter er denne gjenoppvekkede fokuseringen på den mentalitet av menneskeforakt, utbytting og massedrap som kolonialismen fremavlet. Her er det viktige tråder tilbake til de første forsøk på å forstå de totalitære samfunns vesen og virkemåte, for eksempel i Hannah Arendts «The Origins of Totalitarianism» . Kolonifolkene var «overflødige»; vendt mot Europa ble denne koloniale mentalitet en spore til massemord. Kjernen i den vestlige sivilisasjonens underside ligger her. Det er et uskjønt syn.