Hvorfor er de så sinte? Det siste året, det som har brakt Donald Trump og Brexit-generalene sine seire, har fått analytikerne til å glippe med øynene og lete etter ordene for å beskrive en folkefrustrasjon som var større enn hva de så for seg. Ordet som dukker opp stadig hyppigere, er «anti-elitisme», og det virker skrevet med en stadig dypere bekymringsrynke mellom øyenbrynene.

Eliteskepsis er sunt og nødvendig, en forutsetning for at demokratiet skal fungere. Den siste ukens britiske rapport om invasjonen av Irak er en historie om hvor galt det kan gå når overmodige statsledere styrer på instinkt og ignorerer innspill og advarsler. Når dagens ledere blir overrasket over den folkelige mobiliseringen, må de også gå i seg selv og sin egen manglende oppfølging av de høyst reelle problemene mange har strevd med.

Men det siste året er også en påminnelse om at kritikken av etablissementet må være saklig og kunnskapsbasert. Ellers kan den bli farlig. Antielitismen kan bli en oppdrift under autoritære populister fra ytterkantene, som maler opp en langt mer tyrannisk ensartet verden enn hva de etablerte politikerne står for - eller under nettopp etablerte politikere som Boris Johnson, som kan utnytte en mangel på kunnskap i befolkningen snarere enn å forsøke å bøte på den. Donald Trump roses av sine mest åndeløse fans for å «si det som det er», selv om sannhetsgehalten i talene hans kan være forsvinnende liten. Han var en direkte inspirasjonskilde for Brexit-forkjemperne, som selv ga løfter de visste de ikke ville kunne holde. En av Ukips store bidragsytere, Arron Banks, fortalte hvordan Leave-leiren skottet til Trumps valgkamp og tidlig slo fast at «fakta fungerer ikke». De gikk inn for en strategi som handlet om å kommunisere emosjonelt, og validere og forsterke følelsene til de som hørte på.