TIL DØDSLEIREN: Jøder fra Ungarn kommer med tog utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau i Polen. Denne deportasjonen er fra mai 1944. Foto: Yad Vashem / NTB Scanpix
TIL DØDSLEIREN: Jøder fra Ungarn kommer med tog utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau i Polen. Denne deportasjonen er fra mai 1944. Foto: Yad Vashem / NTB ScanpixVis mer

2. verdenskrig

Når familien har 180 jødiske liv på samvittigheten

Unge europeere hjemsøkes av skjelettene i skapet.

Kommentar

Og hva har det med meg å gjøre? Slik er den tyske originaltittelen på Sacha Batthyanys bok som på norsk har fått tittelen «En forbrytelse i familien». Det er ingen roman; som man vil forstå dreier det seg om en gransking av skjeletter som er falt ut av et familieskap. Og ikke en hvilken som helst familie. Batthyany’ene var en av førkrigs-Ungarns mest kjente adelsslekter. Nevnte grandtante var inngiftet; hennes bakgrunn var det minst like berømte Thyssen-dynastiet.

Sacha Batthyany er sveitsisk journalist, for øyeblikket USA-korrespondent for tyske aviser og tidsskrifter. For ti år siden ble han gjort oppmerksom på en avisartikkel med overskriften «Vertinnen fra helvete». På bildet gjenkjente han sin fars tante Margit. Artikkelen fortalte at hun i mars 1945 holdt et stort selskap for sine SS-venner på familiens slott i Rechnitz på grensen mellom Ungarn og Østerrike. De danset og drakk. Utpå kvelden dro 12 av gjestene ut på en av åkrene i landsbyen der 180 jødiske slavearbeidere var hadde gravd en stor grøft. Jødene ble tvunget ned på knærne, mens grandtante Margits gjester vekslet på å skyte dem. Så dro de tilbake til selskapet og danset videre.

KRIGENS BARNEBARN: Journalisten Sacha Batthyany har skrevet boka «En forbrytelse i familien» om sin ungarske adelsslekts hemmeligheter. Foto: Morten Bakke
KRIGENS BARNEBARN: Journalisten Sacha Batthyany har skrevet boka «En forbrytelse i familien» om sin ungarske adelsslekts hemmeligheter. Foto: Morten Bakke Vis mer

Dette var på ingen måte en del av den offisielle historien. Sacha Batthyany hadde aldri hørt om noen massakre ved Rechnitz, langt mindre om hans egen families delaktighet i forbrytelsen. Nå har han møysommelig rullet den opp og beskrevet den, så langt det lot seg gjøre, i bokform.

Han er ikke den eneste europeeren som er holdt i uvitenhet om besteforeldrenes krig. I en del familier er opplevelsene fra 2. verdenskrig taushetsbelagt. Krigsgenerasjonens barn har akseptert at det finnes krigserfaringer som er for traumatiske til å gjenfortelles. Barnebarna kan derimot være helt intetanende og utsatt for varierende grad av sjokk når de blir konfrontert med familiens drama, uavhengig av om de er etterkommere av forbrytere eller ofre. Forlag over hele Europa utgir nå historier fra krigens barnebarn på oppdagelsesreise i egen familiehistorie.

En av dem var romanen «Esther, kanskje» som kom på norsk for et par år siden. Der ettergår ukrainskfødte Katja Petrowskaja sporene fra sine jødiske slektninger, blant annet en glemt babusjka, en fars bestemor som kunne ha hett Esther og som ble marsjert på utslitte føtter til endepunktet Babij Jar. Ingen gjenlevende vitner kan fortelle akkurat hva som skjedde da hun ble beordret ut av leiligheten den dagen i september 1941 da tyskerne sendte ut oppropet «Alle jøder i byen Kiev må melde seg». Hullene i slektshistorien er tettet igjen med andre- og tredjehåndskilder eller diktning.

Svaret på Sacha Batthyanys «...og hva har det med meg å gjøre?» er vel at spørsmålet bør utvides til et «oss» slik Europa er i dag.