Når far er på straffarbeid

Alene blant mennesker ødelagte av kommunismen.

BOK: I romanen «Den hvite kongen» kryper elleveåringen Dsjata og en venn inn i en luftekanal på byens kino under skolevisning, for å finne en hemmelig kinosal som skal ligge i bygget. Lyset er tatt av myndighetene, og læreren skjeller og smeller i mørket bak dem.

Guttene kryper ut i en sal hvor det faktisk står rull etter rull med amerikanske filmer. De slår på en framviser, og får se en kvinne som tar av seg klærne. Revet mellom sulten etter å se at kvinnen på lerretet skal fullføre, og frykten for at lyset skal komme tilbake, velger de å hive seg inn i kanalen i det siste plagg faller.

Frykt og angiveri

I Romania bor det et par millioner ungarere. György Dragonmán var én av dem. Han vokste opp i Transylvania, og flyttet til Ungarn i 1988. Henvisningene i «Den hvite kongen» til sikkerhetspoliti, Donaudeltaet og lysrasjonering forteller oss at utgangspunktet for romanen er et kriserammet, tidlig åttitalls Romania.

I et land gjennomsyret av frykt og angiveri opplever Dsjata at faren blir hentet av det han tror er ingeniørkolleger som skal reise til Donaudeltaet for å jobbe med et damprosjekt. Det viser seg etter hvert at faren i stedet er tatt med av sikkerhetspolitiet, til en leir som er så ille at det ikke er sikkert at han kommer tilbake.

Opposisjonell

Savnet av faren er en rød tråd gjennom romanen, sammen med kampen for tilværelsen i et uvennlig og mistenkeliggjørende samfunn. Det hakkes nedover, fra lærere, fedre og mødre, eldre ungdommer og avgåtte ambassadører. Ungdomstida ser ut til å bli tilbrakt i redsel og kynisme, og siden isolasjonen er stor, uvitenhet. Hvert nye kapittel er en omdreining ned for Dsjata, som ligger dårlig an med en opposisjonell alenemor som eneste virkelige støtte.

Samtidig er romanen full absurde situasjoner, som tilfører den groteske tilstanden en humor vi kjenner igjen fra østeuropeisk litteratur. En må ha blitt kvernet gjennom et rigid kommunistisk system på det mest fastlåste for å kunne klekke ut situasjonene Dragonmán maner fram. I et kapittel tvinges Dsjata og en klassekamerat til å stille opp som keepere mot byens militære lag. Av gymlæreren får de vite at de absolutt ikke må vinne, siden skolen vil bli utsatt for trakassering fra de militære om det skjer. I mellomtida har et velkjent atomanlegg i Ukraina blitt utsatt for en ulykke. På spilledagen blir det, når nyhetene om ulykken når byen, klart at Dsjata står overfor et nytt dilemma. Ikke bare skal han tape, men han kan heller ikke komme i kontakt med ballen eller gresset, som har blitt strålefarlig.

Sansen for å bruke østblokkens snudde logikk gir grelle og høykomiske glimt inn i en verden hvor trygghet, barmhjertighet og samfølelse har blitt fortrengt av desperasjon, fiendtlighet og fordommer. I Dsjatas tilfelle har han altså moren, og et par kamerater, og til slutt en voksen medsammensvoren i den grimt kopparrede brakkearbeideren Pigghakke, som bokstavelig talt bruker sin magi på gutten.

Grovkornet utgave

Som i tsjekkeren Joachym Topols roman «Nattarbeide» er hovedpersonen her en til tider egoistisk jævel som klorer seg fast til et minimalt liv. Også i skrivemåten kan Dragonman minne om Topol, bare med et mer snirklete språk som driver godt nedetter sidene. Om man kan tenke seg en mer grovkornet utgave av Peter Eztherházy i «Himmelsk harmoni» får man et hint om hvor landet ligger språklig sett.

«Den hvite kongen» er fint og rytmisk oversatt av Kari Kemény.