STOR AVSTAND: Mye av årsaken til politikerforakten er at avstanden mellom løfter og leveranser blir for stor – for ofte, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Oceanside, California, tre dager etter valgdagen. Foto: NTB Scanpix
STOR AVSTAND: Mye av årsaken til politikerforakten er at avstanden mellom løfter og leveranser blir for stor – for ofte, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Oceanside, California, tre dager etter valgdagen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: USA-valg 2016

Når f*ck you-impulsen tar overhånd

Når man kommer inn i valgbåsen og står der helt alene med sitt valg, det er da den melder seg.

Meninger

Nå må alle gode krefter gå i seg selv for å hindre at den tar overhånd i framtida. «The Donald» trumpet alle meningsmålinger, eksperter og bookmakere da han knuste alle spådommer og ble valgt til den neste presidenten i USA. Ingen klarte å fange opp stemningen i folkedypet og i dagene etter valget har mange forståsegpåere jobbet hardt for å forklare hvordan de kunne ta så feil. Mange skylder på utdaterte målemetoder, mens andre mener det ligger dypere og mer menneskelige forklaringer bak. Det viktigste er imidlertid ikke hvorfor ekspertene tok feil, det vi må lære av er hvorfor folk velger som de gjør.

TRIGGER-SJEF: Preben Carlsen.
TRIGGER-SJEF: Preben Carlsen. Vis mer

Vi må forstå hva som driver de mørke kreftene i folkedypet så langt at nesten 60 millioner amerikanere trosser det faktum at mannen de velger som sin leder er en notorisk løgner og skandalemaker, en bølle og et mannssjåvinistisk svin. De trosser en retorikk og en oppførsel som hadde ført til melding med hjem skolen. De trosser det faktum at politikken hans er vag, usammenhengende og urealistisk og at han ikke har et fnugg av politisk erfaring. De trosser ekspertene som desperat forsøker å gi faglig funderte råd om hvorfor det er så farlig å stemme fram en mann som blir beskrevet som en narsissist av respekterte psykologer. De trosser både folkeskikk og sunn fornuft og stemmer i protest – i det som framstår som et eneste stort f*ck you Washington!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Donald Trump er det mest ekstreme utslaget av folkelig frustrasjon og forbannelse på lang tid, men fenomenet Trump føyer seg likevel inn i et mønster som bør bekymre de fleste av oss. Vi så det samme da Storbritannia tok en brexit, og de mørke strømningene vokser seg stadig sterkere i Frankrike, Sverige, Østerrike, Polen og Ungarn, for å nevne noen. Når frustrasjonen blant vanlige folk blir for stor, er den mest brukte strategien til de etablerte politikerne å heve seg over oss og snakke ned det som rører seg i folkedypet. De vil heller fokusere på de «gode» menneskene blant oss. Hillary Clinton forsøkte det i USA, David Cameron i Storbritannia. En samlet Riksdag i Sverige. Ingen av delene har fungert særlig godt, så nå må de etablerte politikerne ta folks frustrasjon på alvor og endre seg, framfor å riste på hodet og fortsette som før.

Det første de må gjøre er å forstå menneskene og det som driver dem – på ordentlig. De må forstå hvorfor folk er så forbannet, forstå de underliggende strømningene som gjør at folk tyr til ytterkantene. Hvorfor det er slik at den stille majoriteten, som ikke tør å fronte sitt standpunkt, innerst inne nærer et intenst hat til de etablerte politikerne og makteliten? Det er ingen tvil om at mye av grunnen til de mørke strømningene i både USA og Europa er megatrender som globalisering, innvandring og økende arbeidsledighet som følge av digitalisering, automatisering og døende industri.

Det er heller ingen tvil om at det ikke blir noe bedre med det første. For verden står på startstreken av den fjerde teknologiske revolusjonen. Ny og disruptiv teknologi kommer til å snu opp ned på alle etablerte spilleregler og kombinasjonen av kunstig intelligens, automatisering, roboter, plattformøkonomi og tingenes internett kommer til å utradere de fleste av dagens arbeidsplasser innen få tiår. Nye jobber vil vokse fram, men langt fra mange nok til at politikerne kan innfri sitt viktigste løfte til velgerne; arbeid til alle. Dermed ligger forholdene faretruende godt til rette for at sinnet og frustrasjonen vil vokse seg sterkere. Hvis det skjer viser historien at populismen ofte vinner fram.

Til tross for at det er lett å forstå at folk blir forbannet når de mister jobben og får dårligere levekår, er det likevel paradoksalt at det går utover politikerne. For økende problemer burde i seg selv ikke være noen grunn til den voksende politikerforakten. Tvert imot burde flere heie mer på dem som har viet sitt liv til å gjøre livene våre bedre i demokratiets tjeneste. I mange år var det også slik at politikerne var en respektert gruppe, en vi så opp til, beundret og lot oss inspirere av.

Slik er det ikke lenger. I dag er politikerforakten så utbredt at politikerprat har blitt et skjellsord, selv om det burde ha vært en hedersbetegnelse. Mye av årsaken er at avstanden mellom løfter og leveranser blir for stor – for ofte. Hva man står for i det ene øyeblikket, henger ikke sammen med hvordan man snur i det neste. Politiske hestehandler har tatt over for stolte prinsipper. Tåkeprat har tatt over for ærlighet. Folk vil ha hel ved, men får ulne løfter og valgflesk som aldri blir innfridd i retur. Nå er det på tide at vi innser at lettkjøpte politiske poenger ikke bygger tillit til verken politikere eller demokratiet. Det bryter den ned.

Men i en verden som lenge har dyrket ufeilbarlighet som ideal, er det ikke så lett å gå inn i rollen som feilbarlig. Det vet jeg godt selv, for jeg har lagt mine favner ved til bålet. Og – PR-bransjen, som jeg kommer fra, er utvilsomt en del av problemet. Faktisk er det bare noen få år siden jeg sluttet å trene ledere i hvordan de for enhver pris måtte ro seg unna kritiske spørsmål. Sluttet å hjelpe dem med å bygge fasade og framstå som uklanderlige, selv om realiteten var noe annet. Men da jeg først forsto hvor feilslått en slik tilnærming var, hjalp jeg dem heller med å bli bedre til å stå for det de mener, være ærlige om hva de prioriterer bort – når de prioriterer noe annet. Vise følelser når det er naturlig og ikke være redde for å fortelle om begge sider av en sak – både den positive og den negative.

Erfaringene mine siden er at en ærlig og åpen tilnærming bygger tillit og troverdighet på en måte som gir betydelig bedre resultater enn en perfekt fasade. For snakker man sant, argumenterer for sine valg og hva man står for, så får man tillit i retur. Man blir trodd på, av riktige grunner. Man møter forståelse også når ting er vanskelige. Det gjør ikke lenger dagens politikere, og det kan vise seg å være livsfarlig. Derfor er det på tide at flere forstår at den beste medisinen mot populisme ikke er flere, store løfter de ikke kan holde. Det er snarere åpenhet, ærlighet og ydmykhet omkring hva man står for, valgene man tar, hva man får til og hva man mislykkes med.

Dersom flere gjør det, vil det markere slutten på de perfekte fasadene og gjøre verden mer nyansert, fornuftig og inkluderende. Det må til for å unngå at «folk flest» legger alle rasjonelle kriterier til side og tenker f**n ta dem, når de står der alene med stemmeseddelen sin ved neste valg. Og det er det som trengs for å sikre at den farlige f**ck you-impulsen ikke tar overhånd i framtida.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook