Når film blir oppdragelse

I Storbritannia har Det britiske filminstituttet presentert en liste over ti filmer de mener barn under fjorten år bør se og lære om på skolen. Slikt blir det debatt av.

FILM OG FILMHISTORIE bør være en del av skolepensumet til alle britiske barn, konkluderte Det britiske filminstituttet, BFI, og samlet en gruppe på 80 eksperter innenfor film og pedagogikk. Sammen komponerte de en liste på ti filmer, som de mener alle barn under fjorten år må se. En type filmkanon, eller rettesnor om du vil. På lista finner man alt fra den italienske svart-hvitt-filmen «Sykkeltyvene» fra 1948, til Hollywood-animasjonen «Toy Story» fra 1995 og svenske «Fucking Åmål» fra 1998. Gjennomgående handler filmene om barn, det å bli voksen, og barns forståelse av samfunnet. I tillegg representerer filmene hvert sitt stykke filmhistorie. Lista har skapt debatt i Storbritannia, og kritikere mener den er komponert av voksne - for voksne. Det faktum at lista inneholder filmer med streng aldersgrense har heller ikke bidratt til noen mildere debatt. Noe som ifølge sjef for BFI Cary Bazalgette har vært noe av poenget.

-  Det er bedre med en debatt rundt hvilke filmer barn bør se, enn hvilke de ikke bør se, sa hun til den britiske The Independent.

DET ER NESTEN alltid konstruktivt med en debatt, men uansett utfall er det til slutt barna som ender opp med å se filmene. Deltar de også i debatten? Selvfølgelig ikke. Er dette da bare et velmenende grep fra voksenverden, som fører til ytterligere kvelning av barns kulturinteresse?

-  For å få noen til å bli glad i kunst, må man ikke gjøre terskelen høy og åpningen smal - og denne lista fra BFI består av en pussig blanding av mer eller mindre smale filmer. Hvis ikke læreren er trygg, kan dette gå ganske galt, sier direktør for Norsk filminstitutt (NFI), Vigdis Lian. Som burde vite hva hun snakker om. Norsk filminstitutts hovedmål er nemlig å bevare og restaurere norsk film, å distribuere og vise film, og å profilere og informere om film i Norge. Ganske likt målene til BFI, altså. Hvorfor da så uenige?

-  Jeg mener jo også at dette er filmer alle burde ha sett en gang, bortsett fra «Toy Story» kanskje. Men jeg mener at disse filmene er mer et «must» for voksne, enn for barn. Man setter ikke en fjortenåring til å lese «Forbrytelse og straff», og man setter ham heller ikke til å se «Sykkeltyvene». I mine øyne skal film være en opplevelse. Som et kunstverk. Samtidig mener jeg at man må være forsiktig når man eksponerer film for skoleklasser. Ta for eksempel nevnte «Sykkeltyvene», en italiensk svart-hvitt-film fra 1948. Et barn i klassen kan få en åpenbaring, men for 30 andre kan den enkeltstående filmopplevelsen utarte seg til et mareritt.

Lista i seg selv mener Lian er god.

-  Lista er god nok, den, og det er tydelig at BFI har jobbet lenge og grundig med dette. Faren er hvis film blir pedagogikk og ikke opplevelse.

-  Så du mener at filmundervisning på grunnskolenivå er et steg i feil retning?

«MUST SEE»: E.T.
«MUST SEE»: E.T. Vis mer

-  Nei, absolutt ikke. Jeg mener det er for lite filmundervisning og kunstundervisning i skolen, men det er hvor trent og interessert læreren er som avgjør om det blir suksess. Hvis film blir pedagogikk og ikke opplevelse, blir det ødeleggende for barnets videre kunstopplevelse.

I NORGE har NFI helt siden 1950-tallet jobbet med å få film ut til norske skolebarn, men i 2004 valgte Kulturdepartementet å legge ned skolefilmutvalget. Isteden opprettet de noe som har fått navnet Den kulturelle skolesekken. En slags sekk med prosjektmidler, som blant annet har som mål å medvirke til at alle elever i grunnskolen får et profesjonelt filmtilbud. Til nå har filmtilbudet bestått av midler til profesjonelle filmskapere som ønsker å formidle filmene sine til elever i grunnskolen. En vei som Lian har tro på.

-  Film er kanskje det viktigste kulturuttrykket som ungdom utsettes for, og de må utsettes for det enda mer. Da mener jeg det er et skritt i riktig retning når Den kulturelle skolesekken oppfordrer aktive kunstnere til å oppsøke skolebarna med verket sitt. Da opplever barna engasjement - og er glød, kunnskap og engasjement til stede, kan man nesten presentere hva det skal være til barna. Likevel mener jeg at alle skoler burde ha et filmarkiv på lik linje som de har et litterært arkiv. Og der hjelper ikke Skolesekken.

-  Tilbake til lista. Er det andre filmer som burde vært der?

-  Vel, lista er formet med tanke på britiske barn. Jeg kunne nok fylt ut med en rekke nordiske filmer. «Flåklypa», for eksempel, den mener jeg alle norske barn har godt av å se. Men alternative lister vil alltid skape nye diskusjoner. Lister er alltid basert på egne referanser.

ASLAK SIRA MYHRE er leder for foreningen Les!, en forening som har som mål å få flere barn og unge til å lese. Han er en av dem som har tro på satsinger à la den i Storbritannia.

-  Fordelen til film kontra bok er det kommersielle lokomotivet som drar. Jeg tror ikke den type satsing eller lister knekker filminteressen til barn og ungdom.

-  Så en film som for eksempel den franske «På vei mot livet» vil ikke drepe filminteressen til en tolvåring?-  La meg prøve å beskrive det med et bilde: Hadde man presentert en kanon for en gruppe tolvåringer som aldri har sett film eller TV før, så er det et relativt klart svar på spørsmålet om de hadde gått på kino seinere den dagen eller ikke. Men de tolvåringene finnes ikke. Dagens ungdom er så bevandret i filmens verden at en gammel svart-hvitt-film aldri vil drepe noens filmglede. Med litteratur er det helt motsatt, og der finnes dessverre også de tolvåringene. -  Det er en helt annen ting. Hvis man ser bort fra det pedagogiske - hvem i helvete kan bestemme hvilke ti filmer som er de ti viktigste? Hvordan kan man legitimere en slik liste? Det er en debatt av og for filmfolket, og jeg mener en slik liste bare har som agenda å bruke skolen og barna til å få til en debatt. Kanonlister kan på sitt beste skape en kul diskusjon om film. Jeg for min del etterlyser «Citizen Kane», tidenes beste film. Hvor er den, liksom? Hvor er Tarantino sine filmer, og hvor er «Casablanca»? Hadde man servert det spørsmålet på skolen, da kunne det blitt morsomt, sier Aslak Sira Myhre.

-  Hva med lista?

«MUST SEE»: Trollmanen fra Oz.
«MUST SEE»: Toy Story (her representert ved pingvinen Wheezy i en scene fra Toy Story 2).
«MUST SEE»: Fucking Åmål.