SLUMMING: Klassekampen har begitt seg ned i litteraturens underverden og blant annet oppdaget av Hanne Kristin Rohde er en langt bedre forfatter enn enkelte kritikere vil ha det til. Men avisa kommer seg nok raskt opp til overflaten igjen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
SLUMMING: Klassekampen har begitt seg ned i litteraturens underverden og blant annet oppdaget av Hanne Kristin Rohde er en langt bedre forfatter enn enkelte kritikere vil ha det til. Men avisa kommer seg nok raskt opp til overflaten igjen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Når finkulturens voktere begir seg ut i slummen

Alt som blør, er ikke nødvendigvis krim.

Meninger

Diskusjonen om kriminallitteraturens prestisje fortsetter. I gårsdagens Morgenbladet blir den snart avtroppende Gyldendal-direktøren Geir Mork intervjuet av Lasse Midtun. Han blir konfrontert med noen refleksjoner fra Aftenpostens anmelder Anne Merethe K. Prinos som har merket seg at Gyldendal og Aschehoug i vår tid blir forbundet med Gunnar Staalesen og Jo Nesbø, snarere enn Sigurd Hoel og Sigrid Undset.

Dette er selvsagt lett å avfeie som tøv, noe Mork også gjør.

Mork sluker heller ikke snobbisme-agnet som blir lagt ut av Prinos og Midttun. Morgenbladet anmelder som kjent av prinsipp ikke krim, og Midttun intervjuer med jevne mellomrom Jon Fosse for å få bekreftet at krim «ikkje er litteratur».

Men det mener ikke Mork. Han kaller Prinos? analyser for «en merkverdig bekymring» og slår fast: «Jeg er ikke noen stor krimkjenner, men god krim er undervurdert som litterær sjanger.» Han henviser blant annet til Henning Mankell, en av flere som kan leses som det Mork kaller «skandinavisk melankoli».

Det har lenge vært påfallende at selvoppnevnte eliteorganer som Klassekampen og Morgenbladet ikke skriver om det de oppfatter som krim. Vi har alle våre prioriteringer. Problemet er hvordan krim blir definert. Selv ikke eksperter finner det enkelt å skille ut hva som er krim og hva som ikke er det.

Selvsagt fins det kriterier og skillelinjer. Men kartet stemmer ikke alltid med terrenget eller terrenget med kartet. Tilsynelatende krim kan vise seg å være noe helt annet. Og omvendt. En såkalt vanlig roman kan bruke krimelementer. Så hvordan folk som på død og liv ikke vil anmelde krim, siler i bunkene, skulle vært artig å vite.

Det er jo også en pussig litteraturpolitikk å ikke ville ta i en sjanger som enten man liker det eller ikke er dominerende i samtida og som dessuten når ut til alle verdenshjørner. Når man bruker såpass mye energi på å betegne krim som en uviktig sjanger, er det merkelig å ikke ha noe ønske om å vurdere den.

Men hei! I forrige uke dukket plutselig Klassekampen opp med en egen krimutgave av Bokmagasinet. Det lå gratis høyt og lavt på Krimfestivalen. De vanlige mistenkte dukket opp i uvante sammenhenger.

Tom Egil Hverven for eksempel ga langt på vei Hanne Kristin Rohde oppreisning etter slakt av hennes nye bok i VG og Aftenposten. Han leste boka og ble «forbløffet». Boka er «ikke dårlig», slo han fast. «Tvert imot».

Han forklarte også at KK denne gangen ville undersøke om «man kan skrive interessant om kriminallitteratur og dens samfunnsmessige relevans». Fint skal det være.

Personlig har jeg aldri lest Bokmagasinet så grundig, mens jeg med gru husket hvordan Klassekampen og dens ivrigste klassekjempere i sin tid kastet seg over og dyrket folkets kultur, inkludert krim og western.

Krimbokmagasinet inneholder mye interessant (blant annet om Radioteatret), enkelte artikler er litt ute av kurs, men alt i alt et nesten rørende eksempel på slumming fra et magasin som ofte svever et stykke over vannene.