PÅ JOBB: Pål Salahdin Refsdal sammen med den britiske konvertitten Abu Basir al-Britani i det nordvestlige Syria. Foto: Privat
PÅ JOBB: Pål Salahdin Refsdal sammen med den britiske konvertitten Abu Basir al-Britani i det nordvestlige Syria. Foto: PrivatVis mer

Anmeldelse: Pål Salahdin Refsdal - «Martyrene»

Når forfatteren er med på snøballkrig med islamistkrigere, blir det nesten absurd

Pål Salahdin Refsdal tar oss med til islamistkrigerne i Syria.

Han er blitt kidnappet av Taliban, skadd under granatangrep i Kosovo og ble reddet i siste liten da han måtte svømme halvannen time i et havområde på vei til Sri Lanka, etter at båten han skulle smugles inn i landet med, var blitt senket. Han er Norges mest uredde og kanskje mest vågale krigsreporter.

Pål Salahdin Refsdal har møtt geriljabevegelser i Afghanistan, Myanmar, Filippinene, Sri Lanka, Nicaragua, Guatemala, El Salvador, Peru, Kosovo, Tsjetsjenia og Syria, og mange ganger har han levd sammen med dem. Han har skrevet bøker og lagd en rekke oppsiktsvekkende reportasjer og dokumentarfilmer. Han har kommet tett på, men er i mange tilfeller blitt beskyldt for å ta opprørernes side. Det har han heller ikke benektet – fordi han vil gi de som stort sett bare blir utsatt for Vestens vrede en stemme.

Seks måneder ved fronten

Nå kommer han med boka «Martyrene». Den er basert på over seks måneders samvær over fem år, med to al-Qaida-tilknyttede grupper i det nordvestlige Syria. Den ene av dem den såkalte Nusrafronten. Boka er en videreføring av dokumentarfilmen «Dugma», «knappen» – ordet som brukes når sjølmordsbombere skal utløse sin dødelige eksplosive last, enten festet til kroppen eller plassert i en bil.

Av frykt for sitt liv er det nesten ingen vestlige journalister som har dratt inn i krigsområdene i Syria de siste åra. Refsdal er et unntak. Gjennom medhjelpere og informanter har han skaffet seg innpass i grupper og møtt mennesker svært mange andre vil kvie seg for å treffe, blant andre to tidligere islamister løslatt fra det beryktede amerikanske Guantánamo-fengslet.

Refsdal er muslimsk konvertitt, noe også hans mellomnavn Salahdin antyder. Dette gjør det selvfølgelig lettere å komme i kontakt med og leve sammen med islamistgrupper. Ikke noe stygt sagt om å konvertere til islam, men når man leser denne boka, blir identifiseringen med trosfeller ganske så tydelig. Det ser man også når forfatteren sjøl flere ganger bruker «bror» og «brødre» om geriljasoldatene han er sammen med. Når de dør, er de heller ikke ofre, men alltid «martyrer».

Mennesker av kjøtt og blod

Hva får vi så igjen for å lese denne boka? Etter min mening svært mye, for Refsdal gir oss et innblikk i islamistgrupper og mennesker vi ellers bare får et overflatisk eller totalt negativt inntrykk av gjennom vestlige medier. De hellige krigerne Refsdal møter er fra en rekke land. Forfatteren viser oss at disse også er mennesker av kjøtt og blod. De er opptatt av familien, de er forelsket – og de kjøper ostekake hos bakeren på hjørnet.

Når det en vinterdag kommer snø og forfatteren er med på snøballkrig mellom to «lag» av islamistkrigere, blir det nesten absurd.

Det samme kan sies når wannabe-sjølmordsbomberen Abu Qaswara etter å ha gitt opp å gå i døden for Allah, blir predikant og arrangerer vekkelsesmøter for barn og vokse – med ballong- og bananspisekonkurranser. Refsdals observasjoner om at konene til islamistkrigere i enkelte tilfeller slenger et Kalasjnikov-gevær over skuldra som et statussymbol – slik vestlige kvinner går med Gucci-vesker – er tankevekkende.

Troen på paradiset

Det er de som skal sprenge seg sjøl i lufta som er Refsdals fremste studieobjekter. Dette er folk som på grunn av det de oppfatter og ser av urettferdighet mot muslimer, ønsker å gå i døden for sin tro. Mange er villige til å forlate kone og barn for å oppnå martyrdøden. Felles for dem er troen på at paradiset venter, et sted langt bedre enn jorda. Jeg skulle gjerne ha visst litt om hvor mye religiøs indoktrinering har å si for de flammende ønskene om å dø for egen maskin, men her synes jeg Refsdal svikter litt.

Apologetisk

Her kommer også noe av svakheten ved boka. Teksten er velskrevet og spennende, men det mangler en objektiv distanse. Innimellom er han litt kritisk, men det er for sjelden. Han har også en tendens til å være apologetisk. Nusrafronten som nå har byttet navn og inngår i gruppa Hay'at Tahrir al-Sham, står på verstinglista hos Amnesty International og Human Rights Watch, men det skulle man ikke tro når man leser denne boka. Jeg synes også Refsdal begår en av journalistikkens store feil når han blir med en lokal «justisminister» til et fengsel i Idlib og uten motforestillinger synes å godta fangenes utsagn om hvor bra de har det.

Refsdal skal ha for at han i 2016 reiser tilbake for å se hvordan det har gått med krigerne han hadde filmet i tre år. Da er mange av dem døde eller skadd for livet.

Å dø under et angrep fra fienden er et nederlag for en som ønsker å dø som sjølmordsbomber. For da får han ikke trykt på knappen som sender ham direkte til paradiset.

.