Når Gelius raser

KATOLISISMEN: Jeg ønsker meg mindre populærkultur og vielser i telefonkiosker. Jeg vil ikke heie på et fotballag i høymessen, skriver Arne Berggren i sitt svar til Einar Gelius.

Kjære Einar Gelius, jeg ser at du er rasende. Jeg ser at du svinger den antikatolske storslegga i Dagbladet, som en reaksjon på artikkelen om norske konvertitter til katolisismen i Magasinet sist helg. Vel, en artikkel som handler om konvertitter, blir nødvendigvis direkte eller indirekte kritisk til noe av det man har forlatt, det er umulig å snakke om et valg uten å berøre de man velger bort. Når du hisser deg opp over og flere ganger gjentar at jeg sier Gelius og Stålsett knapt kan regnes som kristne, gjør du det jo mot bedre vitende. Det er for lengst presisert og dementert, noe du selv også nevner. Journalisten har skriftlig beklaget og bekreftet at dette er et sitat som ikke skulle stått på trykk. Men du gir meg jo en kjærkommen til enda en gang si at så dum er jeg ikke, at jeg gjør meg til dommer over andres tro. Jeg kan undre meg over alt det du finner på, jeg kan trekke på smilebåndet når jeg ser deg på gameshow og halloi på tv, enten du representerer team skillsmisse eller dømmer missekonkurranser, jeg kan mene at det virker uverdig, jeg kan spissformulere en hel haug av morsomheter om fotballprester, og jeg kan undre meg over en utvikling som likner den i Danmark, der man strengt tatt ikke lenger må være troende for å fungere som prest i den danske kirke, men jeg er ikke opptatt av hvem som vinner mesterskapet i å være mest kristen.

Poenget mitt var at det av og til er vanskelig å se en felles kurs i statskirken, og for mange er det noen av det viktigste i en kirke. Noe absolutt. Noe som hever den over meningsmålinger og trender i tiden. Det er enkelt å spille på fordommene mot katolisismen, og ingen ting er lettere enn å trekke frem homofili, pedofili, kvinnelige prester og Pavens makt, man trenger bare å si ordene. Hiv på redselen for donger også, så fyrer vi opp under det ingen av oss er tjent med, en generell skepsis mot religion.

Skulle man være interessert i forskjellene på lutherdom og katolisisme, må man sette av et par-tre timer. Man oppdager jo at likhetene er flere enn forskjellene. Og at Luther er vrien å forstå for mange. Man oppdager kanskje også at den versjonen av reformasjonen vi lærte på skolen, ikke er den helt korrekte, nødvendigvis og at Paven ikke er så ufeilbarlig og umulig å kritisere som så mange protestanter skal ha det til. Kan hende oppdager man at det er i Lutherdom man hører hjemme. Eller man forundres over Statskirken pessimistiske menneskesyn, og får en følelse av at noe skurrer når katolske ritualer og skikker får stadig større innpass i den samme kirken.

For meg handler det ikke om at Gelius & Co ikke er kristne nok. Jeg søker den katolske kirke fordi den stemmer bedre med mine erfaringer. Jeg tror jeg kan erfare Gud, jeg tror jeg kan være i dialog med Gud, jeg tror har en invitasjon i meg til å strekke meg mot dette store og forunderlige ingen kan forklare, og at jeg vil forenes i det, fordi vi alle skal bli helgener. jeg tror det finnes noe som hjelper meg. Det tror man ikke i Statskirken. Men man sier det naturligvis ikke høyt. Og man slukker ikke lenger lysene som tennes hos de døde, selv om det blant en mengde prester og biskoper oppleves som reinspikka katolsk hedenskap.

Katolisismen har et kommunikasjonsproblem, det skal innrømmes. Man kan ikke gjøre rede for sakramenter, kanonisk lov og nyansene i Pavens autorietet i en billedtekst eller en faktarute sånn uten videre. Det er ikke lett å gjøre rede for det noen tror er et offisielt syn på donger hos Vatikanet. Like vanskelig er det for en biskop i Statskirken å kommunisere noe som helst nyansert så lenge ordet homo er i nærheten. Like vanskelig som det er å forklare hvem som helst med fromme tilbøyeligheter hvorfor Maria sånn diskré er tilbake på kirkeveggene i Statskirken stadig flere steder, uten at det vel egentlig er tatt noe oppgjør teologisk etter Reformasjonens herjinger og man hev henne ut, bokstavelig talt. Man kan kalle det en form for snikkatolisisme, vingling eller mer posistivt - at kirkene nærmere hverandre. De fleste ønsker seg vel en forening.

Om et par hundre år eller tre.

For min del ønsker jeg meg noe mer absolutt. Jeg ønsker meg mindre populærkultur, vielser i telefonkiosker, prester som hopper i fallskjerm eller bruker dykkemaske, jeg vil ikke heie på et fotballag i høymessen. Men jeg er overbevist om at troen gir seg mange uttrykk. Og at disse må leve side om side. Jeg har ved et par anledninger blitt bedt om å komme med innspill på hvordan Statskirken kan «selge» budskapet sitt bedre. Mitt råd er enkelt og helt gratis, i den grad noen skulle være interessert: Slutt med det.

DEBATTEN FORTSETTER: Arne Berggren er ikke opptatt av hvem som vinner mesterskapet i å være mest kristen. Foto: Scanpix
DEBATTEN FORTSETTER: Arne Berggren er ikke opptatt av hvem som vinner mesterskapet i å være mest kristen. Foto: Scanpix Vis mer
Når Gelius raser