Når gisseltaking filmes

VI HAR

i den senere tid hatt en nødvendig og tidvis god debatt om hvordan terroristenes egenproduserte filmer skal behandles av TV-stasjonene. Debatten har ikke handlet om hvorvidt denne typen stoff skal dekkes. Dagbladet har rett, men tar debatten inn på et sidespor når avisa på lederplass (25.6.) skriver at vi ikke må «sensurere bort den virkeligheten skrudd fundamentalisme representerer». Meg bekjent har ingen av debattens deltakere tatt til orde for slik fortielse eller sensur.

Msaaemediene er ikke et speilbilde av virkeligheten. Tvert imot er de aktivt med på å forme virkeligheten. Når nyhetsredaksjoner pliktskyldigst kommuniserer en islamistisk terroristgruppes videoer, løfter de terroristene opp fra ukjente skyggefigurer til islamistiske TV-stjerner. Mediedekningen er med på å forme hvem terroristene er. Galgenhumoristisk kan vi slå fast at en terrorist som ikke oppnår medieoppslag bør finne noe annet å holde på med!

Upartiskhet er et av debattens temaer. Det er ikke slik at TV-kanalene må forsvare en morderisk kidnappers ytringsfrihet. Det er heller ikke slik at man mister sin upartiskhet dersom man rapporterer om videoene uten å vise dem. NRK står her i en særstilling siden de ikke er en kommersiell kanal. De har full anledning til å la etikken trumfe jaget etter seertall. Dette ble gjort da man avsto fra å reise som innleide rapportører med amerikanske styrker i 2003.

MED PÅTATT NAIVITET

har enkelte spurt om jeg virkelig tror at gisseltakingene ville opphøre dersom man sluttet å vise videoene. Nei, dessverre, men jeg tror det kan bidra til å begrense omfanget av det. Dette standpunktet har jeg blant annet på bakgrunn av forskeren Dipak Guptas arbeid. Gupta har systematisk sett på hvilken type aksjoner terroristgrupper benytter. Materialet hans viser at terroristgrupper i stor grad spesialiserer seg på spesifikke typer aksjoner. De velger i stor grad metoder de behersker, og metoder de har hatt suksess med tidligere. Filmatisert gisseltaking, med urealistiske krav for utlevering, er i ferd med å bli en sikker vinner.

Ved lemfeldig utdeling av «prime-time»-sendetid er mediene aktivt med på å gjøre filmatisert gisseltaking til en vellykket terrorismeform. Det rasjonelle valg for terrorgrupper er følgelig å fortsette med gisseltakinger. Dette samspillet kan ikke nyhetsredaktører ignorere, og deres avgjørelser kan ikke fjernes fra den virkeligheten de er opptatt av å beskrive. Dersom mediene ikke er i stand til å omdefinere sin rolle i dette samspillet, er jeg slett ikke sikker på om vi kan tilgi dem på bakgrunn av at de ikke vet hva de gjør.