Når gode dyr får råde

SON (Dagbladet):«Indre krets» heter Arne Rustes nye diktsamling. Ved første øyekast en flis av en bok om 12 utrendy dyr, med en rosa elg på omslaget. Som vanlig i poesi og natur: skinnet bedrar.

- Så skulle du velge dyr å dikte om, da? Kom de av seg selv?

- Nebbdyret - Være til som kladd, lykkelig / som utkast til bever, oter / ørn, pingvin // Være nesten alt / de andre er, samt det / som ble forkastet - ble veldig naturlig, uten at jeg husker hvorfor. Men én ting er å velge dyr, velge motiv, det holder jo ikke alene. Du må få tak i grunntonen, grunnakkorden som bærer ut over den rene beskrivelsen. Bare å beskrive dyr er jo ikke poenget i det hele tatt.

- Nettopp. «Indre krets» handler jo ikke om dyr, sånn sett?

- Den gjør ikke det, vet du. Menasjeriet har på sett og vis vært der uten at jeg nødvendigvis har hatt noe dikt på gang. Du skal knekke koden, finne ut hva dette har å si oss mennesker i dag.

Å gjøre det var ikke selvfølgelig i det hele tatt.

Glatte desemberveier, Son-kilen i blekt vinterlys. Sørpesnerk på sjøen, stille på Son torg. Arne Ruste, pipe i munn, leder vei til det nærmeste han kommer et stambord på Son kro. Formiddag, smørbrødtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Gratulerer med fine anmeldelser for den boka du på det mest bestemte avviste at du skulle skrive for ett år siden, Arne Ruste. Da var du tomkjørt etter gjendikternærkampen med Ted Hughes' «Birthday Letters». Nå er «Indre krets» her som den første nye samlingen din på 17 år. Hva skjedde?

- Jeg må bekjenne at jeg hadde hatt konseptet dyrekretsen i hodet i mange år. For ett år siden hadde jeg vel skrevet noen brokker, men det var uvisst om eller når jeg ville bli ferdig. Det hastet ikke så veldig, heller. Så ble det 12 dikt med meitemark og firfisle, nebbdyr og ørret, rødstrupe og skjære, pinnsvin og elg, skarv og oter, bever og vårulv som «grunnakkorder».

- Uten at du idealiserer, synes jeg diktene røper en stor godhet for disse hverdagslige og uglamorøse dyra, ja, nesten en liten misunnelse?

- Du er forelder, er du ikke? Foreldresituasjonen tror jeg er den mest elementære vi kan settes i som mennesker, e

n absolutt-situasjon med nødvendigheter som ikke gir oss noe valg. På sin måte er det frigjørende. Kanskje har vi å gjøre med noe av det samme når vi betrakter disse dyra, som ikke er temmet, og som vi på en måte har skapt i vårt bilde. De er underlagt denne nødvendigheten, en enkel funksjonalitet som på en måte er misunnelsesverdig.

- Dyr og zoologi - hvor kommer interessen fra?

- Sånn som jeg vokste opp, i utkanten av sjumilsskogene ved Gjøvik, kom den ganske naturlig. Jeg var skoggangsmann fra jeg var knøttliten. Så blir man vel enten jeger eller observatør, for eksempel naturfotograf? Jeg kunne blitt fotograf. Noe særlig til jeger er jeg aldri blitt. Jeg har alltid endt som kaffekoker når jeg har vært med gutta på jakt.

- Jaktgleden, kjenner du den?

- Ja, som en måte å bevege seg på i terrenget, sanse intensiteten i forhold til det som rører på seg. Da er du hele tida oppmerksom, lærer etter hvert hvordan viltet ter seg når det observerer deg og blir skremt. Og du lærer hvordan du skal finne det igjen. Det intensiverer selve naturopplevelsen. Men jeg tror ikke jeg ville ha noen glede av å drepe. Det har jeg ikke helt fått til.

- Er det litt politisk ukorrekt for en poet å skrive om dyr i 1999?

- Du sa jo selv at jeg ikke har skrevet om dyr?

- Ja, jo...

- Jeg vil si at hvis noe er politisk nødvendig i vårt tiår, og kommer til å fortsatt være nødvendig, så er det å omdefinere vårt forhold til den kloden vi bor på og til våre medlevere på den. Jeg mener at «Indre krets» bør kunne leses i en økologisk sammenheng, for meg er det ikke vanskelig å lese den politisk. Men samtidig er det mange måter å lese boka på, som det har vært mange måter å skrive den på. Bevisstheten om våre muligheter, både dem vi har grepet og dem vi har spolert, ligger jo under hele tida. På mange måter er denne boka en outsider-postill, men om den er et kampskrift, kommer an på øyene som ser og sinnet som tar imot.

- Dyrediktene følger løselig næringskjeden, som en slags skapelseshistorie. Så ender du det hele med å bringe inn to mennesker, først et flere tusen år gammelt ørkenpreservert lik i museumsmonter og helt til sist en moderne stressmann med én blå og én svart sokk, nyomsegnet på gata, omklamrende dokumentmappa?

- Skal det leses som kommentar til hele den menneskelige, selvutslettende fadese?

- Nei, det er ingen kommentar, snarere en konsekvens. I vår overlegne teknologiske, systematiserte tilværelse er individet likevel i en utsatt og hjelpeløs posisjon. Akkurat som dyra. Det er realisme. Selv ved tusenårsskiftet.

- Avstedkommer millenniumviraken store følelser i deg?

- Nei. Det finnes mange kalendere. Millenniumskiftet er virkelig et utslag av eurosentrisitet, vi har påført store deler av kloden vår kalender! Vi kan like gjerne nullstille det der, det synes jeg er det mest universelle vi kan foreta oss. Skal noe feires, vil jeg heller gå inn for 470-årsdagen for Kopernikus' plassering av jord og sol i riktig konstellasjon.