MANGE MEDLEMMER ER IKKE KRISTNE: Selv verdens romslige kirke må da se fraværet av tro i egne rekker som et problem? Bildet er fra en høymesse i St. Olav domkirke i Oslo. 
Foto: Kyrre Lien / Scanpix
MANGE MEDLEMMER ER IKKE KRISTNE: Selv verdens romslige kirke må da se fraværet av tro i egne rekker som et problem? Bildet er fra en høymesse i St. Olav domkirke i Oslo. Foto: Kyrre Lien / Scanpix Vis mer

KOMMENTARER

Når Gud blir gummi

Er det ikke lenger noen forskjell å tro på Gud eller på Brann?

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Når en debatt sakte sklir ut av sporet, henter jeg gjerne fram dikteren Georg Johannesen som også var professor i retorikk. I et dikt forklarte han slike hendelser:

«En må plassere misforståelsen/tidlig i samtalen dersom en ønsker/å få helt rett og samtidig ta feil». I lørdagskommentaren Dagblad-redaktøren som vil dømme levende og døde utnevner Vårt Lands sjefredaktør (Bjørn Kristoffer Bore) meg til pietist, sekulær messias og religiøst politi med ønske om utrenskninger i Den norske kirke.

Det virker nokså overveldende, men jeg tar det med godt humør. Jeg er blitt kalt verre ting enn det, skjønt det er første gang jeg utnevnes til religiøs fanatiker. Jeg er jo bare en helt alminnelig ateist, ikke engang en personlig ateist.

Bore bruker mange ord og mye energi på å tillegge meg meninger og holdninger han selv finner opp. Disse bevisste misforståelsene skal lede leseren bort fra denne debattens egentlige kjerne: Demokrati og tro i Den norske kirke og forholdet til staten.

Utgangspunktet var en leder i Dagbladet som blant annet kommenterte en rapport fra KIFO: Et demokrati i endring. En analyse av kirkevalget 2019. Som et ledd i dette arbeidet hadde KIFO fått gjennomført en velgerundersøkelse som blant annet ble brukt til å måle demokratisk bredde og dybde i kirken. I denne undersøkelsen ble medlemmene i kirken delt inn i tre kategorier: personlig kristne, kristne og ikke-troende.

Her plasserer Bore den sentrale misforståelsen som hele hans preken bygger på. Det er KIFO, ikke Dagbladet eller jeg, som har delt kirkemedlemmene inn i disse kategoriene. Alle som kan sin kirke- og mediehistorie vet at det er lenger fra bedehuset til Dagbladets redaksjon enn de fleste andre steder.

Et sentralt punkt i velgerundersøkelser er at 42 prosent av kirkens medlemmer selv oppgir at de er ikke-troende. Denne informasjonen forsøker både redaktør Bore og Kirkerådet (i en artikkel i Dagbladet) å gå så forsiktig rundt som mulig. Problemet blir forminsket, gis svært alternative tolkninger og feies så til side med påstandene om sekulær pietisme. Jeg blir en iskald pietist som fordømmer kirkemedlemmer fordi de “ikke oppfører seg slik som Egeland mener de bør”.

Jeg kan ikke komme på noe som er meg mer fjernt enn å kreve religiøs inderlighet fra andre mennesker eller fra noe kirkesamfunn. I en lang rekke kommentarer har jeg pekt på behovet for uavhengige trossamfunn med full indre selvstendighet i trosspørsmål. Jeg har forsvart trossamfunnenes rett til å holde seg med dogmer og verdier som strider mot hva flertallet i samfunnet står for. For eksempel når det gjelder homofili og likestilling. Jeg anser trosfrihet som like viktig som ytringsfriheten.

Bjørn Kristoffer Bore mener det er et nokså beskjedent problem at en meget stor andel av kirkens medlemmer ikke er troende. Dels godtar han ikke deres egen definisjon. Kanskje er de kristne på bunnen, og de må ikke la seg skremme av Egeland-politiet fra å føle seg friere til å kalle seg kristne. Dels er det ikke noe problem at mange bare er knyttet til kirken gjennom tradisjoner, bygninger og seremonier.

Denne lettheten er det vanskelig å forstå for oss som står utenfor det kirkelige fellesskapet. At folk kan tro og føle tilhørighet til kirken på svært ulike grunnlag, er ikke underlig eller kritikkverdig. Men selv verdens romslige kirke må da se fraværet av tro i egne rekker som et problem? Å peke på denne utfordringen er ingen oppfordring til pietisme.

Bore finner det heller ikke problematisk at bare rundt ti prosent av medlemmene deltar i kirkevalgene. Kirken er jo ikke noen stat eller kommune, men et medlemsdemokrati. Som han skriver: “Et borettslag, et aksjeselskap eller idrettslag måles ikke på oppmøteprosenten på generalforsamlingen”. Noen vil nok mene det er et merkelig og nokså lite ambisiøst sammenlikningsgrunnlag. Det er vel ennå forskjell på å tro på Gud og å tro på Brann? Eller snakker vi nå om Gummi-Gud, en figur som kan formes etter behov?

Og Bore hopper helt over et sentralt poeng: Kirkevalget foregår parallelt med de politiske valgene. Denne særfordelen er det bare Den norske kirke som nyter godt av. Likevel er det bare så vidt valgene bikker ti prosents deltakelse. Er det virkelig godt nok?

Denne debatten handler ikke om å ekskludere noen fra kirken. Den handler om kirken som institusjon og samfunnsaktør i en ny tid. Kirkens særstilling i Grunnloven og når det gjelder finansiering, bygger på et høyt medlemstall, for tida cirka 70 prosent av befolkningen. Samtidig vet vi at en meget stor andel av disse medlemmene er ikke-troende. Om de vil beholde denne tilknytningen, er selvsagt helt opp til dem. For kirken er det av stor økonomisk og politisk betydning at de blir. Det tjener ikke til noe å kamuflere denne høyst verdslige og pekuniære interessen. Alt dette burde i hvert fall påkalle mer undring og ekte refleksjon fra kirken og Vårt Lands side.

Flere undersøkelser viser at de ikke-troende nå er i flertall i den norske befolkningen. Det er stort historisk skifte som sakte endrer samfunnets verdigrunnlag. Endringen krever en åpen og tillitsfull debatt mellom alle aktører. Enten de kaller seg - eller blir kalt - personlig kristne, kristne eller ikke-troende.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer