Når Gud leker

«Mennesket legger planer, og Gud ler.» Slik lyder visstnok et gammelt jiddisk ordtak.

I romanen «Som om det bare var noen dager» av israelske Meir Shalev er Guds ironiske latter et slags bærende tema. Skjebnen, eller Gud, eller for den saks skyld all verdens rare tilfeldigheter, leker med menneskene i det lille israelske nybyggersamfunnet Shalev skriver om. De er som brikker på et sjakkbrett der den ukjente spilleren har en morbid humoristisk sans. Ingenting blir som man tenker, det meste blir gjerne verre.

Fjernt

Dette er en bok om den lille virkeligheten. To verdenskriger passerer, den europeiske jødedommen utslettes, det etableres en egen jødisk stat, men for menneskene i landsbyen er disse hendelsene lite annet enn fjerne ekko. Viktigere for dem er for eksempel spørsmålet om hvem som er far til Zeide, romanens jeg-person. Er det Rabinovitsj med de voldsomme kreftene? Er det den griske kveghandleren Globermann? Eller er det Jakob Scheinfeld som er lammet av kjærligheten? Alle begjærer de Jehudit, Zeides mor, hun med den mørke fortida som hun ikke røper for noen. Zeide, barnet, har arvet fysiske trekk fra alle fedrene sine, og alle trår de til for ham, på hvert sitt vis.

Eruptiv

Shalev, som ikke tidligere er oversatt til norsk, er en eruptiv forteller. Ut fra grunnhistorien, om Zeide, hans mor og de tre fedrene, spinner han andre historier, tragiske, humoristiske, burleske- og uforglemmelige. Vi møter Tonja, Rabinovitsj' hustru, som drukner hjelpeløst i mudderet. Vi møter Rikva, gift med Jakob Scheinfeld. Hun er så vidunderlig vakker at hennes make knapt finnes blant kvinner. Likevel taper ektemannen, maktesløst, og mot sin egen skrøpelige vilje, hjertet sitt til en annen. Vi møter kvinner som forandrer øyenfarge når de har elsket, slik at ektemannen alltid kan oppdage utroskap. Vi møter kua Rakhel som delvis er okse og som derfor ikke kan kalve, og for øvrig støter vi på en uendelighet av mennesker, en uendelighet av skjebner, lag på lag med fortellinger.

Stram

Myter og realiteter, magi og virkelighet går opp i en høyere enhet i denne romanen. En leser får assosiasjoner til latinamerikanske fortellere, samtidig som det er noe uovertruffent jødisk over Shalevs fortellerkunst, den nærmest ironiske fromheten, for eksempel, eller evnen til livsklok resignasjon.

I bøker som dette risikerer man å gå seg bort, ved at historiene overordnes historien, detaljene overskygger helheten. Det skjer ikke her. Romanen er stramt, men originalt komponert. Historiene kretser rundt fire ulike måltider. Det er ti år mellom hvert av dem, de arrangeres altså over en periode på 40 år. Det er den ulykkelige Jakob Scheinfeld som steller dem i stand for Zeide. Her forteller han om landsbyens liv gjennom disse 40 årene, der hans egen ulykkelige kjærlighet til Zeides mor danner en grunntone av savn og melankoli. Dette skal være hans gave til tredjedels-sønnen, hans bidrag til den felles oppdragelsen.

Dette er en rik, mangfoldig og dessuten varm roman, båret oppe av kjærlighet til det enkelte, lille mennesket, med alle sine skrøpeligheter og alle sine skavanker. I tillegg er den glimrende oversatt av Kjell Risvik.